I Avisa Nordland 2. juni forsøker en rekke ordførere fra Arbeiderpartiet å framstille rusreformen som om det «åpner for at dagens ungdom straffefritt kan ta med seg cannabis til hele klassen». Lengre fra sannheten kunne de ikke vært.

Har Arbeiderpartiets ordførere egentlig lest regjeringens forslag til ny rusreform? Har de lest den omfattende utredningen av forskning, kunnskap og erfaringer fra andre land, som ligger til grunn for reformen? Om de har lest det, har de åpenbart ikke forstått det.

Straff fungerer ikke

Flere tiår med feilslått ruspolitikk har smertefullt lært oss at straff ikke fungerer. Det får ikke ned narkotikabruken i samfunnet. Tvert imot, så kan straff av og til gjøre vondt verre. Det legger sten til byrden som allerede er til stede ved et rusproblem. Det gjør det vanskeligere å oppsøke hjelp eller ringe ambulansen i akutte situasjoner under ruspåvirkning. Det bidrar til stigmatisering av en allerede utsatt gruppe.

Likevel tar Arbeiderpartiet til orde for å tviholde på den gamle, fordomsfulle doktrinen om at mennesker skal straffes for å ruse seg. Vi vet av erfaring at det ikke fungerer. Hvert eneste år dør nesten 300 nordmenn av overdoser. De dør som kriminelle, utstøtt og marginalisert av samfunnet.

Rusreformen handler om å gå fra straff til hjelp. Den representerer et historisk skifte i måten vi behandler rusproblemer på. I 2017 gikk Arbeiderpartiet sammen med oss i Venstre og ba om å flytte ansvaret for samfunnets reaksjoner på bruk og besittelse av illegale rusmidler fra justis til helse. Nå har de snudd, og stemt rusreformen ned på Stortinget. I stedet for å lytte til kunnskap og forskning, var det for fristende å drive politisk spill med livene til sårbare mennesker.

I 2016 ønsket Hadia Tajik og Torgeir Michaelsen «velkommen etter» da Bent Høie fikk gjennomslag for en avkriminaliseringsreform i eget parti. Siden da har Ap tatt et kraftig steg tilbake i sosialpolitikken.

Arbeiderpartiet vender ryggen til rusreformen

Arbeiderpartiet vil ikke ha en rusreform. De vil ha en oppskrift på å skille på folk, og å føre flere inn i rusavhengighet. De vil at kun «tungt rusavhengige» skal slippe straff. Men straff gjør bare problemene større – også for dem som står i fare for å utvikle rusproblemer.

Det norske juridiske miljøet har dessuten for lengst ansett det som umulig å skille straffemessig mellom «tunge» og «lette» brukere, og denne fiksjonen av en straffelovskonstruksjon ligger ikke an til å få flertall i Stortinget.

Arbeiderpartiets ordførere skriver at de vil ha «en rusreform som virker for dem som er blitt avhengige, men hindrer flere unge å starte en ruskarriere». Da burde Arbeiderpartiet støttet rusreformen. Dessverre ville de heller gå sammen med Senterpartiet og Fremskrittspartiet om å fortsette å straffe mennesker som trenger vår hjelp.

For øvrig har jeg aldri hørt noen som bruker rusmidler beskrive det som en «ruskarriere». Tvert imot, så har bruk av rusmidler ført til smerte og lidelse for ganske mange.

Og problemet med straff, er at det gjerne trykker deg lenger ned. Det hindrer unge med rusproblemer fra å starte et nytt liv. Det støter unge med rusproblemer vekk fra samfunnet. Det gjør det vanskeligere å søke hjelp.

Ordførerne fra Arbeiderpartiet gjør fint lite for å hjelpe verken rusavhengige eller ungdommer på vei inn i rusproblemer. Men de gjør åpenbart det de kan for å illustrere den dype splittelsen i sitt eget parti. Det står mellom de med troen på en ny kurs i sosialpolitikken og dem som graver seg ned i fortidens narkotikapolitikk, drevet fram av Nixon-administrasjonen på ‘60- og ‘70-tallet. Måtte førstnevnte vinne fram til slutt.