Tenk deg at du skulle utdanne deg til snekker. Ville høvle, hamre og bygge deg fram til ditt livs verk. Du søkte deg til yrkesskolen med den mest spennende fagplanen. For så å oppdage at flere av lærerne riktignok hadde ferske doktorgrader i ebenering og tresløyd, men knapt hadde rørt en hammer før. Ville du blitt irritert? Sint? Oppgitt?

Studentene ved journalistutdanninga i Nord-Norge er alt dette. Pluss fly forbanna. Deres studieplan er blant Norges mest framtidsrettede, men det finnes ikke nok lærere som er kompetente til å følge opp de gode intensjonene. Og ved siste ansettelse var det intet krav om at deres nye lærer skulle ha noen form for journalistisk erfaring. Derimot ble det stilt et absolutt krav om doktorgrad.

I 1987 var jeg en av ti studenter som ble tatt opp i det aller første kullet ved den samme journalistutdanninga. Under ledelse av Arne Blix, tidligere sjefredaktør i Adresseavisen, ble det på rekordtid bygget opp et profesjonelt og effektivt studium, som raskt ble et av Norges mest populære. Mye har skjedd med denne utdanningen på 28 år. Mye til det bedre, men også noe til det verre.

Da jeg ble tatt opp var det to krav for å komme inn. Man måtte ha en høyskolegrad («så vi slipper å forklare dere forskjellen på kommunestyre og formannskap») og man måtte skrive en motivasjonssøknad: Derfor vil jeg bli journalist. Slik fant man både de mest motiverte, og de som faktisk kunne skrive. Etter mønster fra mer kunstneriske utdanninger som teaterhøyskolen og kunstakademiene. Det ga rom for å konsentrere seg om journalistikkens mer praktiske sider.

Slik fikk man holde på til et stykke inn på 90-tallet. Da bestemte Gudmund Hernes at utdanninga i Bodø fint måtte gjøre som alle andre; legge avgjørende vekt på karakterer ved inntak. Det ble også strammet inn på kravet til lærernes kompetanse. Ikke innen journalistikk, men innen akademiske fag. Akademiseringen av en journalistfaget hadde begynt, og den skjøt voldsom fart idet høgskole ble til universitet. Der de gode lærerne ofres til fordel for de produktive forskerne. Legg til at stadig strammere budsjetter fører til færre gjesteforelesere med oppdatert kompetanse, og løpet er kjørt for profesjonsutdannelsen.

Få bransjer har de siste årene gjennomgått en så rask utvikling som mediebransjen. Både teknologisk og arbeidsmessig. Det krever utdanningsinstitusjoner som følger med i svingene. Ikke gjennom å forske på utviklingen, men gjennom å påvirke den. Via de nye studentene den sender ut i virkeligheten. Hvis ikke forfaller Akademia til et system av tellekanter som kun eksisterer av hensyn til seg selv. Og knapt nok det.