Grand må gi slipp, for jentenes skyld. Selv om det garantert vil være en smertefull beslutning

Grand må gi slipp, for jentenes skyld. Selv om det garantert vil være en smertefull beslutning, skriver redaktør Børje Klæboe Eidissen i sitt Apropos.

Grand må gi slipp, for jentenes skyld. Selv om det garantert vil være en smertefull beslutning, skriver redaktør Børje Klæboe Eidissen i sitt Apropos.

Av
DEL

MeningerJeg var en av dem som gjorde narr av damefotball. Spillerne var dårlige, lagene var elendige og kampene var tragiske. Sa jeg – som knapt hadde sett en hel damefotballkamp i hele mitt liv. Og, jeg innrømmer det motvillig, dette er ikke lenge siden.

Så skjedde det noe. Klubben i mitt fotballhjerte, Manchester United, etablerte damelag. Det skjedde i fjor. Jeg ble nysgjerrig. Så ble jeg interessert. Nå er jeg engasjert. Jeg som gjorde narr av damefotball. Som aldri hadde sett en hel kamp. Nå plotter jeg inn kampene til Katie Zelem & co i kalenderen min.

For fotball er fotball, uansett hvem som sparker ballen. Og fotball er følelser. Fotball er engasjement, og fotball er kjærlighet. Derfor betyr det faktisk noe hva laget heter og hvilken farge draktene har. Man elsker ikke hvem som helst. Men den man elsker, ofrer man mye for.

Og derfor betyr det faktisk noe hvilken klubb i Bodø som er fotballklubben også for jentene i byen, både de unge og de voksne. Det er ingen grunn til å snakke ned Grand. Men det er Bodø/Glimt som er fotballklubben i Bodø. Det er Glimt som har tradisjonene. Det er Glimt som engasjerer. Det er Glimt som gjør oss stolte – og innimellom både frustrerte og irriterte. Det er Glimt de store massene elsker, og det er Glimt ungene vil spille for når de blir store og gode nok. Både guttene og jentene.

Jeg har ei datter som er åtte år. Vi ser mange fotballkamper hjemme, men hun har aldri blitt skikkelig engasjert i Manchester United. Før klubben fikk damelag. Nå har interessen eksplodert. Hun har kjøpt United-drakt med ”10 Zelem” på ryggen. Vi har sett laget spille i Oslo, og vi ser like gjerne damene som herrene på TV-skjermen. Neste gang vi reiser til Manchester, står det garantert også en damekamp på programmet. Men det beste av alt: Hun har begynt å spille fotball! På Junkeren, sammen med mange av vennene sine. Og når hun blir stor skal hun spille for Glimt – eller United.

Jeg tror ikke nødvendigvis at alle jentene (eller guttene) i Bodø må spille for Bodø/Glimt. Det er fint at vi har Innstranda, Junkeren og Grønnåsen – og Grand. For fotball handler om mye mer enn å bli kjempegod og spille i toppserien i Norge eller i womens super league i England. Det handler blant annet om å være på et lag sammen med vennene sine i den bydelen der man bor – hvis man ønsker det.

Men hvis jentene i Bodø har lyst å spille for den klubben som absolutt alle i Bodø snakker om, ja så syns jeg jammen de skal få gjøre det. Og jeg er rimelig sikker på at det er den klubben, med sin profesjonalitet og sine tradisjoner, som kan gi de samme jentene det beste sportslige tilbudet. Sånn at de kan bli værende i Bodø også som spillere på det øverste nivået i Norge, og ikke nødvendigvis reise bort og vekk for å spille toppserie. Så kan de heller ta steget videre fra Glimt til United noen år senere.

Derfor er det på tide at toppfotballsatsingen i Bodø samles i Bodø/Glimt, for begge kjønn, og at de helgule ønsker jentene velkommen til Aspmyra – også med leggskinn på beina og knotter under skoene. Og da må Grand gi slipp, for jentenes skyld. Selv om det garantert vil være en smertefull beslutning.

Artikkeltags