Det er krenkorama, ekkokammer og halvsannheter

DEL

AproposEn trivelig serie på NRK heter «Bonusfamilien». Det er dine, mine og våre barn - og ett og annet ingen egentlig vet hvem er sitt, og nye familier som etableres og går i stykker.

I en scene forleden klaget en bonusdatter til sin biologiske mor om at den nye bonusmammaen ikke gidder å lage middag til henne. Biologisk mor blir selvfølgelig rimelig irritert over nyheten og tar affære.

Uten at bonusmamma akkurat forandrer holdning.

Det bonusdatter nemlig ikke forteller, er at bonusmamma (som forøvrig nettopp har født) har gitt litt opp å lage middag til ei bonusdatter som aldri svarer på om hun skal ha middag eller om når hun kommer hjem.

Krydre dette med en samboer som jobber dobbelt og heller aldri gir beskjed om når han er hjemme, så er det fullt forståelig at bonusmamma føler at bonusdatter på 18 år sikkert klarer å fikse seg noe selv.

Med andre ord - det var ikke løgn at bonusmamma ikke lager middag til bonusdatter, men samtidig langt fra hele sannheten. Men den knappe halvsannheten fikk likevel biologisk mor til å reagere.

Og det er akkurat slik jeg føler mye av debattklimaet er. Spesielt på Twitter hvor ting skal holdes på 280 tegn, men også andre sosiale medier.

Folk lirer av seg den ene forbannelsen etter den andre, men når jeg i stedet for å trykke «liker» og skrive «stå på», heller sjekker nøyere etter hva det egentlig handler om, så er det altfor ofte rop og skrik uten særlig mye grunn.

Dog - i et valgår er vel det å sverte politiske motstandere grunn god nok for mange.

Det har kommet så langt at jeg knapt reagerer lenger på noen som er krenket føler seg forbigått eller at noen får hauger med kjeft.

Min første respons er gjerne at her handler det om overdrivelse, smålighet og ting tatt helt ut av kontekst. Og det er litt synd, for noen ganger har folk god grunn til å være både krenket, forbannet og lei seg.

For jeg skjønner jo at endringen i AAP - arbeidsavklaringspengene, kan være dramatisk for enkelte. Men samtidig stusser jeg over at AP-folk raser mot å redusere AAP-perioden fra fire til tre år, når det samme partiet anbefalte å kutte fra fire til to år forleden år.

Et ferskt eksempel er omleggingen av Statens Vegvesen og den uttalte raseringen av distriktene. Rekorden ble vel satt av hun Ap-dama i Trondheim som skrev at nå måtte alle til Røros for å ta lappen.

Det hørtes jo ellevillt ut, og var selvfølgelig ikke sant. Tvertimot skal Røros legges ned. Og da jeg responderte på det, svarte damen at da måtte de vel til Sverige for å ta lappen.

For - grøss og gru - det var ventetid for å kjøre opp i Trondheim. Og det var tydeligvis problemet - og grunnen til spredning av tull og tøys.

For ikke å glemme seriøse NAF som ropte ut at nå var det bare ett eneste sted å ta motorsykkellappen i Nord-Norge. Ille det, men verre er det at NAF prater tull og sannheten er seks steder - fem av dem ambulerende rett nok. To av dem i Nordland.

Og det er slikt som gjør at jeg er litt lei ««debatter» på Twitter og sosiale medier - det er krenkorama, ekkokammer og halvsannheter i en uskjønn forening som til sjuende og sist kan bli et demokratisk problem.

Artikkeltags