Gå til sidens hovedinnhold

Åpent brev til Bodøs politikere

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Tenk dere at hodet er fullt av usammenhengende tanker, at kroppen deres har så mange følelser at det er umulig å holde disse inne. Se for dere en trakt hvor alle dagens følelser strømmer fint ned hullet nederst, og nå ser dere for dere et barn med ADHD hvor det bobler over kanten fordi det er så mye som skal ut på en gang. Dette er hverdagen til så mange små og store, ikke bare her i byen men i hele landet.

ADHD er så mye mer enn bare en bråkete urolig person, som ofte kan bli for mye for en noen uten denne diagnosen. Det er også et uendelig puslespill med styrke, muligheter og ikke minst ressurser! Dessverre ser mange bare det negative som kan følge med diagnosen, og i en adhd-persons unge år ser de også mye av det vonde hos seg selv. Som mor til et barn med ADHD kan jeg konkludere at dagene er utfordrende. Beskjeder blir ofte gitt så mange ganger at man selv har lyst å gå på veggene. Og man må stadig minne seg selv på å stå stødig i stormene, for de stille øyeblikkene er verdt hver eneste utbrudd. Barna er overhodet ikke dumme, de ser bare verden i farger mange av oss aldri kunne drømme om å få oppleve den på. Og i de vanskelige periodene er det viktig og også huske på at det barna får deg til å føle, er som regel en brøkdel av hva de selv føler. Jeg kunne fortsatt i en evighet med å forklare men det er ikke derfor jeg skriver dette. Jeg blir også å henvise til barnet som hen, rett å slett fordi jeg ønsker å beskytte hen’s identitet.

Det var de to siste årene i barnehagen at man begynte å se tegnene, hen var urolig, ville ikke i barnehagen og spesielt ikke være ute på tur. Tilbakemeldingene kunne være at andre barn ble skremt, og det hendte seg at man fikk beskjeder hjem om fysiske hendelser som slag, spark, biting osv. Men så var det positive meldinger som at hen lærte de andre barna hvordan de skulle skrive navnene sine, rett å slett fordi hen viste barna hvordan bokstavene så ut på skuffene deres. Ved en anledning ble det stor leteaksjon da hen hadde kranglet med en ansatt i barnehagen. Og ble funnet etter en lengre stund under et skap i en garderobe. Mye rart skjedde i barnehagen, også hjemme kunne sinneutbruddene bli så ille at man måtte i opptil en halvtime sitte å holde rundt denne lille personen, fordi akkurat da gjorde det så vondt inne i hen at det var umulig å holde alt inne i seg. Hen kunne i slike tilfeller prøve å skade seg selv eller de rundt seg, så for sikkerheten til resten og hen selv ble man nødt til å holde et godt tak rundt mens man roet og trøstet så godt man kunne. Men tro meg det var mange fantastiske øyeblikk også.

Da skolen startet tok det kun to dager før lærer ringte å spurte om barnet hadde en diagnose. I løpet av året som gikk var det flerfoldige telefoner og møter hvor tilbakemeldinger om blant annet pulter som var blitt kastet fra en side av rommet til den andre, tro meg hen overrasket ofte i hvor sterk hen var. Ved et par anledninger hadde hen klart å få tak i kniver og skremt barn, også bitt, spark og slag ble det meldt om. Skolehverdagen besto også av konstante ulyder som hyling, rop, og lyder som kun kan beskrives som stressende meditations nynning. Dagene var alt annet enn kjedelige.

Vi som foreldre og læreren var ofte på telefon med BUP og PPT for å få disse inn på banen. PPT hadde blitt tilkalt da barnet gikk i barnehagen, men en eller annen glemte å videreføre hen over til skolen. Da PPT svarte telefonen var det med svar som at «dette er det BUP sin jobb og ta tak i», og BUP «svarte at PPT måtte inn på banen først». Vi kan mildt sagt si at vi voksne rundt hen var oppgitte og slitne. Ikke før våren i 1 klasse satte vi ned foten og forlangte et samarbeidsmøte, for nok var nok! Og ble da møtt med bekymringsmelding sendt fra skolen. Jeg som mor hadde stått gråtende på trappen til BUP og bedt om hjelp, og BUP fikk da inn private behandlere siden de hadde fristbrudd. Ting gikk endelig i gang og sommerferien ble bedre enn vi kunne ventet oss, hen og vi fikk hjelp! Barnevernet gjorde en fin jobb og sa takk og farvel etter 4,5 md. siden det ikke var noe de kunne gjøre i saken.

2. klasse startet opp og lærer ringte meg like før start og lurte på om det kom til å gå bra, jeg sa at sommerferien hadde vært helt super og håpte på en god start. Men dessverre ble det ikke slik. Starten av andre klasse ble altfor vanskelig for hen, og to assistenter ble satt inn på fulltid, samt at hen måtte isoleres fra resten av barna i over en md. Tenk tilbake på denne trakten og følelser som bobler over, så ser dere for dere bildene av hvordan en atombombe ser ut. Hen hadde null kontroll på følelsene sine og vi gjorde alt vi kunne for at hen og de rundt hen skulle ha det bra. Medisiner kom heldigvis på banen høsten i 2. klasse og en ny verden åpnet seg, hen kunne gå ned til en assistent om dagen men mye en-til-en var fortsatt en del av skolehverdagen. Året gikk mye bedre enn det hadde gjort, men fortsatt kunne hver eneste ukelogg fra assistenten fortelle om et barn som slet med alt som foregikk både rundt seg og inni seg. Sommerferien kom og hen slappet av, vi roet helt ned og lot barna våre styre hva de selv ville gjøre i ferien sin. Vi storkoste oss og kunne ikke fatte å begripe at det var samme barnet vi hadde hørt og lest om fra skolen.

Tredje klasse startet og igjen kaos av følelser dominerte dagene, såpass mye at når oktober kom så vi ingen annen mulighet enn å ta hen hjem for hjemmeundervisning. Hen måtte ha en pause fra alt, og i 8 uker fikk hen det. Da hen kom tilbake i januar i år kunne hen være med i timene og var som et helt nytt barn. Og tilbakemeldingene var ikke fullt så fulle av uro som de hadde vært til da. Norge har ikke skoleplikt, men opplæringsplikt. Ved å holde hen hjemme i 8 uker fikk vi lære mye mer om hen, hva som trigger og hvordan man kunne jobbe for å bygge opp selvtilliten. Men selv om hen kan sitte en hel dag inne sammen med resten av klassen så er utfordringene ennå der. Høsten kommer snart og hen blir å møte en helt ny lærer og helt ny assistent. Hen kjenner til disse fra før av så de kommer ikke til å være fremmede, men alle vet at barn tester ut og spesielt barna med denne diagnosen, de vet å teste de som er rundt seg. Etter det året vi har hatt har man jobbet så hardt for at hverdagen skal være bra, ikke minst har hen jobbet hardest.

På siste samarbeidsmøte kommer rektor og forteller at skolen må kutte, og hen vil miste assistenten sin 1/3 av dagene. Per dags dato i sakkyndig vurdering fra PPT skal hen ha oppfølging hele dagen, dette har hen krav på. For å spare penger så må de altså ta fra dem som er mest sårbare for å holde skuta i gang. Kutt som på ingen måte skulle vært nødvendig å gjøre. Da de rødgrønne kom til makta for 6 år siden var det skole for alle pengene, dessverre har de fått smaken på kultur og fest. De står der med lua i hånda mens krokodilletårer deres renner ned ansiktene og beklager seg med at dette er nødvendige kutt som må gjøres for å holde kommunen gående. Mens de i neste øyeblikk skåler med champagne for en god jobb gjort med en dyr vei opp til rønvikfjellet, og en kulturfest uten like. Har ikke tenkt å spørre om nattesøvnen deres, for godt sover dere om natten. Men hva i alle dager tenker dere på? Det er ikke bare skolen som får gjennomgå men også helsesektoren i kommunen. Er dette en kommune dere vil bli gamle i? Har dere sjekket rundt med dem som jobber i kommunen, har dere snakket skikkelig med dem som jobber med barn, syke og eldre? Har dere virkelig skjønt hvor mange som er slitne og på randen av å ville slutte? Det kan dere umulig gjøre fordi da hadde dere ikke tatt så hjerteløse kutt!

Jeg ble stum da jeg hørte om kuttene og forbanna da jeg innså hva dette ville bety for mitt barn og flere andre jeg kjenner. Og den andre grunnen til at jeg ikke signerer dette med mitt navn er fordi jeg vet at dere rett å slett ikke bryr dere. Hadde dere brydd dere ville dere skrota kulturfesten og latt hotellkongen betalt for veien selv. Og hvis mer av det mitt barn har krav på blir tatt fra hen, så ser jeg ingen problemer med å slippe hen umedisinert inn på det nye fine bygget deres slik at dere kan se etter hen de timene der assistenten er tatt bort. Den oppfinnsomme kunsten med stoler og bord oppetter veggen, er jo midt i blinken for et barn som mitt. Lykke til ...

Kommentarer til denne saken