I kveld avgjør Arbeiderpartiets landsmøte i realiteten rusreformens skjebne. Det meste tyder på at et flertall vil si nei til reformens mest omstridte element, en avkriminalisering for innehav av brukerdoser med narkotika.

Arbeiderpartiets redaksjonskomité er delt i spørsmålet, men et flertall går mot avkriminalisering. Det gjør også partileder Jonas Gahr Støre, Nordland Ap, Bodø Ap og en rekke andre lokallag.

Dette er på mange måter et paradoks. En av pådriverne for avkriminalisering var Ap-nestor Thorvald Stoltenberg, som også sto for forslaget om heroinbehandling av tunge rusmisbrukere.

Den gang hadde han bred støtte i eget parti, nå vender det tommelen ned for en reform som viderefører hans arbeid: Å flytte ruspolitikken fra rettsvesenet til helsevesenet.

De som ikke ønsker en avkriminalisering har en rekke gode argumenter mot. Men mange av dem synes egentlig å argumentere mot en legalisering av narkotika, ikke en avkriminalisering.

Det er en vesentlig forskjell. Gjennomføres reformen vil det fremdeles være forbudt å bruke narkotika, og all narkotika politiet finner vil bli beslaglagt.

Men de som kun tas med narkotika til eget bruk vil ikke stilles for retten. I stedet må de møte for en rådgivende enhet i kommunen med kompetanse på rus.

Politiets kamp mot dem som smugler og selger narkotika skal også fortsette. Antakelig vil den kampen kunne styrkes om ressurser overføres dit i stedet for jakten på sluttbrukerne.

En jakt der politiet ifølge Riksadvokaten har gått ut over loven i forbindelse med ransaking av mobiltelefoner og hjem.

Det finnes også rapporter som kan tyde på at enkelte politifolk bevisst ydmyker unge narkobruker som ledd i en slags avskrekkingspolitikk. Det går ut over politiets oppgave, alle former for straff skal avgjøres av domstolene.

Et annet argument mot reformen, som blant annet Gahr Støre bruker, er at kommunene pr. nå ikke har kapasitet til å gi unge rusbrukere den hjelp reformen legger opp til.

Men det kan da ikke være et argument mot avkriminalisering, heller for å gi kommunen økte ressurser. Noe Ap jo raskt påpeker når de kritiserer regjeringens politikk ellers.

Hovedvekten innen norsk narkotikapolitikk har hittil ligget på straff og avskrekking. Nå står det ikke verre til i Norge enn i andre land, men politikken kan neppe kalles vellykket.

Det må derfor være mulig å forsøke en forsiktig avkriminalisering, så får man utforme detaljene etter hvert. For eksempel når det gjelder hvilke typer narkotika det skal gjelde eller størrelsen på dosene.

Vi skylder vår ungdom å prøve, og skulle det gå helt galt vil det alltid være mulig å reversere reformen.