Det var et ekstremt dystert budskap FNs klimapanel kom med mandag. Panelets sjette hovedrapport konkluderer med at selv om prognosene er usikre, er det sannsynlig at oppvarmingen av jorda i forhold til førindustriell tid vil nå 1,6 grader før 2050.

FNs generalsekretær, António Guterres, kaller rapporten «kode rød» for menneskeheten, og mener at drastiske tiltak må til. De seneste måneders ekstremvær over hele kloden bør også være en advarsel for oss alle.

Selv om det er feil å tillegge hver enkelt storm eller hetebølge menneskelig innblanding, viser summen med all klarhet at klimaet forverres og at vi har vår del av ansvaret for det.

Her hjemme ble rapporten møtte med nokså forutsigbare reaksjoner. Klimapartiene tok den som nok et bevis på at norske leting etter olje og gass må stoppes øyeblikkelig. Mens de store partiene viste til at Kina slipper ut mye mer enn oss og at norsk olje vil bli erstattet av arabisk og russisk.

Begge deler er et sidespor for den virkelige debatten, og bidrar til å skape konfliktlinjer som egentlig ikke behøvde å være der. En stopp i norsk oljeleting vil ikke få noen effekt på klimaet på mange år ennå, og vi trenger å handle raskt. Samtidig som det er helt nødvendig at Norge også kutter i sine utslipp, selv om andre er verre enn oss.

Innen klimadebatten er Norge virkelig et annerledesland. Det skyldes i stor grad to ting: Vi har en av verdens reneste energiproduksjoner selv, gjennom vannkrafta. Og vi er en av verdens største eksportører av fossil energi.

Det første gjør det lettere for andre land å få til raske kutt enn oss, Storbritannia har for eksempel erstattet kull med norsk gass og fått til store utslippskutt.

Det andre gjør det vanskeligere for oss å få til de brede kompromissene om klimapolitikken vi ser at andre land oppnår.

Tiden er derfor overmoden for å grave igjen skyttergravene og søke slike brede kompromisser her også.

Vi har klart det på andre områder som har vært ansett som viktige, enten det er barnehager eller forsvaret. Og intet er pr. nå viktigere enn klimaet.

Et av utgangspunktene for en slik bred enighet må være å innrømme at vi til nå har gjort for lite. Det gjelder både denne og den forrige regjeringen. Tiden for å debattere hvem som kuttet mest må over, nå må vi konsentrere oss om hva vi skal gjøre framover.

I den planene må det inngå en rekke elementer som økte CO2-avgifter, utvikling av nye energiformer som hydrogen og havvind, CO2-lagring og omstilling av oljesektoren.

For selv om et bråstopp ikke vil ha noen effekt nå, kommer oljealderen til å vare mye kortere enn vi trodde bare for noen år siden. Sektorens enorme kompetanse må derfor rasks snus over mot fornybar energi.

Det vil både sikre arbeidsplasser og ny vekst. Ballen ligger hos våre politikere, og de må snarest kutte ut krangelen og sette seg ned for å finne konkrete løsninger.