Gå til sidens hovedinnhold

Altså, hvordan trøste et gråtende barn på en ikke-hvit måte?

Artikkelen er over 1 år gammel

Apropos Dette er et leserbrev, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Jeg har en drøm om at mine fire små barn en dag skal leve i en verden der de ikke blir dømt etter hudfarge, men etter kvaliteten i deres karakter», er fra den berømte «I have a dream»-talen til borgerrettsforkjemperen Martin Luther King, som ble skutt og drept i 1968. For identitetspolitikkens fanebærere gjelder det kun mørkhudede. Vi som er født med lys hud, noe vi verken har bedt om eller kan gjøre noe med, kan det sies hva som helst om.

Nylig ble det publisert en artikkel på nettstedet til Fellesrådet for Afrika med tittelen «For å se rasismen, må vi vite hvordan hvithet virker». Artikkeln ble mye delt på sosiale medier. Forfatter er førsteamanuensis ved OsloMet, Sandra Fylkesnes, som i februar disputerte over sin doktoravhandling med samme tema. Hun er selv «blendahvit». Entusiastisk proklamerer hun at kritiske hvithetsstudier er et revolusjonerende nytt forskningsfelt i Norge.

Deretter følger en oppramsing av situasjoner der folk som er født med lys hud er rasister alle som én – vi vet bare ikke om det. Her er det plass til bare et par eksempler fra den famøse artikkelen: «Hvit overlegenhetsideologisk rasisme kan komme til uttrykk gjennom (…) at barnehagelærere trøster barn som gråter på en hvit og dermed akseptabel måte (…).

Altså; hvordan trøster man et gråtende barn på en ikke-hvit måte?

«Hvit overlegenhetsideologisk rasisme kan også komme til uttrykk via hvite personer som selv har brune barn eller brune ektefeller, som har bodd årevis i Afrika eller har venner som ikke nødvendigvis blir gruppert som hvite». Videre: «Hvit overlegenhetsideologisk rasisme kan til og med komme til uttrykk via handlinger som er basert på godhet, kjærlighet og sympati. Gode intensjoner avler, som vi alle vet, ikke nødvendigvis gode resultater. Hvites godhet, kjærlighet og sympati for deres melaninrike og definerte «andre» frikjøper dem ikke fra sin hvithet».

Og hva kalles det når mennesker tillegges egenskaper og holdninger utelukkende basert på hudfarge? Nettopp: klassisk rasisme.

Strukturell, kulturell og sosial rasisme finnes dessverre, også i Norge. Og historisk er det mye å kritisere hvite mennesker for, enten vi snakker norske misjonærer eller danske slavehandlere. Men at en akademiker med hang til selvpisking kaster arvesyndens tunge kappe over oss alle for at vi skal bøye nakken fordi vi tilfeldigvis er født hvite, det skal vi ikke finne oss i.

Etter valget i 2017 ble regjeringen beskyldt for å være «blendahvit». Det fikk forstanderen i Det mosaiske trossamfunn, Ervin Kohn, til å ta et oppgjør i Klassekampen med hangen til å definere mennesker utelukkende etter hvor mye pigmenter folk er født med. Kohn er også andre nestleder i offentlig finansierte Antirasistisk Senter (ARS). Det hadde vært interessant å vite hva ARS mener om «forskningen» som stempler alle født med lys hud som rasister.

Jeg regner med at det å ta til motmæle mot dem som hevder at rasisme sitter i hudfargen, fører til reaksjoner av typen «der har vi enda ei som ikke skjønner at hun er rasist». Til gjengjeld kan vi konstatere at høyt utdannede og presumptivt kloke folk ikke så rent sjelden skriver direkte dumme ting.

Kommentarer til denne saken