Gå til sidens hovedinnhold

Alle liker laks, få bryr seg om havet

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Ingen bryr seg om fisk, sukker seileren på Tranøy. Vi er skeptiske til den gigantiske havfarmen som skal ankres opp rett utenfor svabergene her, sier pensjonisten og hobbyfiskeren fra samme sted. ... men det hjelper ikke hva vi sier, bestemmelsene skjer der oppe, fortsetter han og peker mot himmelen. Det er ikke Gud han mener, men «kommunepolitikeran og regjeringa, dæm har allerede bestemt at Havfarm 2 kommer til å ligge her».

De er to av mange som ikke ønsker vill vekst av oppdrettsanlegg langs norskekysten. De er det resignerte brølet fra bygda. På Hamarøy har de ikke blitt hørt av lokalpolitikerne i første runde. Nå frykter de at kommunestyret i den lille, fattige kommunen er bondefanget. Havbruksnæringen har en armé av kommunikasjonsrådgivere og lobbyister. Kritikerne har kun engasjement og fritid som ressurs. Det er Davids kamp mot Goliat, selv om motstanderne vet at de har forskningsbasert kunnskap om oppdrettsanleggenes kjente og mulige skadevirkninger og verdens bærekraftmål på sin side.

Dessuten, få bryr seg om fisk, dvs. fiskeri-, hav- og kystpolitikk selv om alle vil til Lofoten. Turistene vil bestige fjellene, spise sushi og drikke lokalt øl på hippe, rustikke brygger. De tar skryte-selfies på spektakulære topper og strender. De færreste vier en tanke om hva som skjer under den blanke, glødende havflaten badet i midnattssol eller som svart kulisse til nordlyset.

Det er greit at folk vil nyte laksemåltidet i fred og ikke orker å tenke på lus, skit, slam og kjemiske utslipp som truer havets økosystem. De med politisk ansvar må imidlertid ta på masken og dykke ned i saksmaterien for å kunne ta bærekraftige beslutninger. Når hobbyfiskeren på Tranøy peker på regjeringa som ansvarlig for at ett av verdens største oppdrettsanlegg kan bli lagt i siktlinjen mellom stuevinduet og det majestetiske fjellet Tilthornet, omtrent der han pleier å få kveite, er det fordi styringssignalene er å femdoble oppdrettsnæringen.

Da fiskeridepartementet ga utviklingskvoter til Havfarm-prosjektet var det fordi Nordlaks skisserte en løsning som skulle gi bedre fiskehelse, mindre miljøbelastning, null utslipp av kjemikalier og bedre arealutnyttelse fordi anlegget kunne ligge lengre ut havs. Ingenting av dette har så langt blitt oppfylt. Havfarm 1, «Jostein Albert» har høyere fiskedødelighet, har brukt kjemisk avlusning og ligger tett opp til land i fjorden utenfor Melbu og ser mer ut som et hangarskip bygget for krig enn noe som skal redde kysten.

Ikke mer mannskjit i havet

Havet tar imot mye søppel og forurensing, mannskjit på nordnorsk. I et menneskesentrert verdensbilde innbiller vi oss at mannskjiten er borte når det er ute av syne selv om vi vet at natur- og klimakrisen også rammer havets økosystem. Alarmen står og uler. Korallrev forvitrer, arter dør eller befinner seg i fare for utrydning. Vi er så vidt i ferd med å våkne og ta grep om krisen på land. Men verdens store lunge, havet som har hold liv i kystmenneskser i tusener av år, fortsetter vi å mishandle.

Oppdrettsnæringen har sitt å svare for med overbelastning av havet. Ifølge havforskere havner en halv kilo lakseskit, fórrester og slam på havbunnen for hver kilo laks som produseres. En vanlig oppdrettsmerd med 3100 tonn laks slipper ut om lag 1500 tonn med hard avføring og slam hvert år. På havhelsens vegne, ikke hiv mer mannskjit på havet! Havets økologi tåler ikke denne belastningen. Bestanden av vill laks og ørret er desimert og syk på grunn av oppdrettsnæringen. Det naturlige næringsgrunnlaget for hvitfisken, som torsk, sei, hyse, breiflabb og kveite blir truet. Laksepellets i fri flyt er som fast food. Den gjør det samme med villfiskhelsen som med menneskehelsen. Fisken forspiser seg, får fettlever og dårlig kondisjon.

Liten kommune – store beslutninger

Hamarøy kommunestyre får snart planforslaget og må ta stilling til om Nordlaks skal få råderett over store deler av kommunens havareal. Det er oppdrettsgiganten selv som styrer utredningen av konsekvensene av Havfarm 2. De trenger friskt hav, det viktigste råstoffet i oppdrettsnæringen. Hvis Hamarøy kommune gir dem tilgang til sin del av Vestfjorden, loves den fattige ROBEK-kommunen millioner uten at noen kan si hvor mye eller når kommunekassen kan bli fylt av laksepenger. Havbruksfondet er ikke innrettet for å ivareta bærekraftig utvikling, kun økonomisk vekst. Jo mer biomasse, industriens sjelløse ord for fisken i merdene, desto mer drypper på kommunen. Kanskje Hamarøy også får noen arbeidsplasser og økt handel. Ingen forpliktende tall eller goder ligger på bordet.

Det eneste sikre er at Havfarm 2 vil true koraller, skreiens vandring og det tradisjonelle lofotfisket. Norsk reiseliv og Norges omdømme kan bli skadelidende. Nå er vi spente på om ferske folkevalgte og ny regjering er interessert i fisk og kystens fornybare ressurser. Her nord forstår vi sorgen over en nærmest død Oslofjord, men hva med en innsats for å beskytte og bevare hav og fjorder som ennå er friske og produktive?

Kommentarer til denne saken