Gå til sidens hovedinnhold

Alle barn er alles ansvar

Daglig leder for Krisesenteret i Salten

Hvert år bor det rundt 1500 barn på et krisesenter i Norge. Barna kommer dit i all hovedsak sammen med mor. For nesten alle barna er voldsutøveren far eller stefar. Barna er i alle aldre, men flertallet er under ti år, og halvparten er under fem år. Rundt 60 % av barna har innvandrerbakgrunn. Barna opplever ofte brudd i barnehage/skolegang i forbindelse med opphold på krisesenteret. Barneverntjenesten er involvert i de fleste saker som angår disse barna.

Det er ikke tilfeldig hvilke barn og unge som rammes av vold og seksuelle overgrep.

Det å ha foreldre med rusproblemer, psykiske eller økonomiske problemer er klare sårbarhetsfaktorer. Mange av barna som kommer på krisesentrene, vokser opp i økonomisk og sosialt vanskeligstilte familier. I tillegg har mange, som en følge av situasjonen hjemme, levd isolert, og hatt lite sosial omgang med familie og venner. Dette er de usynlige barna – de barna vi ikke hører, ser eller kjenner til. Vi som møter barna, må være deres stemme.

Ofte kommer spørsmål om daglig omsorg og samvær opp ganske raskt etter at barn er kommet til krisesenteret. Foreldre er viktige for barna og barna er viktige for foreldre. I utgangspunktet kan barn som bor på krisesenteret ha kontakt med den forelderen som ikke er med på krisesenteret. Dette forutsetter at kontakten er positiv for barnet, og at barnet ikke utsettes for fare eller ubehagelige opplevelser under samvær. Dersom det foreligger informasjon om at barnet ikke blir ivaretatt, eller i verste fall krenket under samvær, fraråder vi ved krisesenteret at det gjennomføres samvær. Vi oppfordrer vår bruker å melde sin bekymring til barneverntjenesten, eller vi formidler denne selv. Norges barneombud har tydelig uttalt at barn ikke skal tvinges til samvær hvor de risikerer å bli utsatt for vold og overgrep, og at retten til samvær må være knyttet til barnets, og ikke foreldrenes behov. Barn skal gis god og forsvarlig omsorg, og ikke utsettes for overgrep. Dette prinsippet er nedfelt i barneloven, og er en del av foreldreansvaret. Også i FNs barnekonvensjon understrekes det at barn skal beskyttes mot krenkelser. Hjelpeapparatet må støtte foreldre slik at de er i stand til å beskytte sine barn mot vold, overgrep og krenkelser.

Ved krisesenteret møter vi barn som savner den andre forelderen. Vi har stor respekt for barns kjærlighet til sine foreldre. Vi har dessuten dyp forståelse for at en forelder som utøver vold, er mye mer enn en voldsutøver. Det ligger ofte gode minner og fine opplevelser i barnas minnebank. Vi møter dessverre også barn som kaster opp, skader seg og tisser seg ut fordi de er så redde for det som venter dem på samvær.

Det vil i mange tilfeller foreligge uenighet mellom foreldrene om hva barnet har opplevd og vært utsatt for. Ved påstander om vold og overgrep tar vi alltid utgangspunkt i at barnet har behov for beskyttelse, mens påstander, uttalelser og beskrivelser undersøkes. Dette kan føles urettferdig og urimelig for den forelderen som er anklaget for krenkelser, men her må barnets sikkerhet legges til grunn og den voksne må tåle å avvente en nærmere avklaring. Med all respekt for de rettigheter foreldre har, og for kjærlighet og savn, må målet alltid være å finne ut hva som har skjedd. Hensynet til barnets beste, må veie tyngre enn hensynet til foreldrenes behov. Involverte instanser, advokater, politi, familierådgivere, barneverntjeneste og andre, kan bidra med konfliktdempende veiledning og med å få til en prosess som er minst mulig belastende for alle parter.

Vi som jobber på krisesenteret er fagpersoner, med kompetanse og erfaring som gjør oss rustet til å vurdere utsagn, atferd og reaksjoner. Vi baserer oss sjelden bare på den ene forelderens uttalelser. Når vi vektlegger barns uttalelser, gjør vi det i lys av faglige vurderinger og ofte tilleggsopplysninger fra andre deler av hjelpeapparatet. Det er ikke vår jobb verken å sikre bevis eller dokumentere skader, dette gjør barnevern, politi og overgrepsmottak og vi har et tett og godt samarbeid med disse. Det er heller ikke vår rolle å ta parti med en av foreldrene – i denne sammenheng er vi på barnets parti, for barnets beste. Alle barn er alles ansvar – og disse barna er våre. Vi har en plikt til å beskytte de barna vi møter mot fare, og denne plikten skal være ufravikelig.

Kommentarer til denne saken