Akkurat det er minst like pinlig som selve skattesaken, og det uavhengig av om politikerne har gjort noe galt eller ikke.

Blant de som har redegjort åpent om situasjonen hun har havnet i, og pengene hun har måttet tilbakebetale, er SVs stortingsrepresentant fra Nordland Mona Fagerås.

Hun betalte nylig det Skatteetaten mener hun er skyldig i skatt, 194.733 kroner. Åpen har også SVs nestleder fra Troms, Torgeir Knag Fylkesnes vært. Han fikk en skattesmell på hele 477.330 kroner.

Det er ingen grunn til å bagatellisere det som har skjedd, eller unnskylde de som betaler mindre skatt enn de skal.

I hvert fall ikke når de befinner seg blant de samme folkevalgte politikerne som har vært med på både å bestemme hvor mye vi skal betale i skatt og hvilke regler skatten skal bestemmes ut fra.

Derfor er det i utgangspunktet heller ingen grunn til å berømme de politikerne som nå betaler tilbake det de har fått i urettmessig skattefradrag.

Det er noe alle vi andre også ville være pukka nødt til å gjøre dersom Skatteetaten banket på døra. Det hadde neppe holdt å si at vi ikke visste bedre og derfor burde slippe å betale.

Det åtte av våre folkevalgte derimot skal berømmes for er at de har vært åpne om sin egen skattesak. De 30 andre bør derimot skjemmes.

Å være en god folkevalgt handler dypest sett om tillit og tiltro. Pendlerboligsaken har fra før undergravet begge deler ute blant folk flest, og denne tausheten bidrar utvilsomt til ytterligere politikerforakt.

Paradokset er, som Mona Fagerås selv nevner overfor VG, at de andres feighet fører til ekstra oppmerksomhet rundt de som har vært ærlig om sine synder.

Siden vi så vet lite om de 30 andres skattesak, framstår antakelig de åttes saker som mer alvorlige relativt sett. Dermed ender de fort opp som skurkene, mens de 30 i stor grad går fri fra den offentlige fordømmelsen.

For de som mener dette egentlig ikke er noen stor sak: Pendlerboligsaken har allerede felt to statsråder og en stortingspresident og de summene som enkelte må betale tilbake vil for de fleste vanlig dødelige oppleves som rimelig store.

Vi lever også i en tid med fallende skattemoral, og da trenger vi politikere som går foran med et godt eksempel, ikke det motsatte.

De som ønsker å holde skattekravene hemmelig forklarer det gjerne med to forhold. Det første er at dette dreier seg om opplysninger rundt deres personlige økonomi, noe alle har krav på en viss diskresjon rundt.

Det er et poeng, men forsvinner når man drar inn det faktum at skattekravet kommer med som et direkte resultat av deres offentlige virke, til like som våre fremste tillitsvalgte.

Et annet argument for taushet er at mange av de 30 mener de ikke har gjort noe galt. Flere av dem har til og med leid inn advokat for å klage på skattekravet.

Et av grunnlagene for klagen er at politikerne har handlet etter råd fra Stortinget/Statsministerens kontor og deres tolkning av skatteloven.

Dette er en helt legitim innvending, og det er selvfølgelig disse stortingsrepresentantenes rett - som det er vår alles rett - å klage på et skatteoppgjør.

Det gjenstår ennå se hvordan det går, men det står overhodet ikke i veien for å være åpne om innholdet i skattesakene og hvilke beløp det dreier seg om.

I stedet velger man altså å holde kjeft, og la de som er åpne og transparente som politikere ta hele støyten.

Dette tross gjentatte henvendelser fra media, ja, ifølge VG har mange av de avisen har kontaktet med spørsmål om pendlerboligsaken kort og godt latt være å svare.

Det tjener dem til liten ære, og det er å håpe velgerne merker seg hvem som her er åpne og hvem som velger å ikke være det, og ikke lar ærlighet bli til en byrde i politikken.

Da har vi tapt enda mer som samfunn, og tilliten til de som vi har valgt tikl å styre oss er blitt en litt mer tynnslitt.