Etter 22. juli var det mer populært enn noen gang å være engasjert i ungdomspolitikken. Nå, ti år etter er trenden snudd. Likevel er det viktigere enn noen gang at ungdommen engasjerer seg i det som er viktig for dem.

Da jeg ble spurt om å skrive et innlegg om 22. juli kjente jeg en knute i magen. Denne dagen er så utrolig vanskelig å snakke om, det tror jeg vi alle er enige om.

Jeg var 13 år i 2011, politikk var kjempekjedelig og nyhetene kunne jeg se på i ny og ne hvis foreldrene mine gjorde det. Likevel så husker jeg veldig godt at det i månedene og årene etter 22. juli ble avdekket et større og større nettverk med høyreradikale nasjonalister, både i Norge og internasjonalt. Slike konspiratoriske mennesker finnes i de fleste samfunn. De er heldigvis få, enda færre tar til våpen, men når det skjer blir det ofte fatalt. Handlingene i Regjeringskvartalet og på Utøya skulle dessverre bli inspirasjon til flere lignende handlinger.

Ti år etter terroren kan vi lese og høre historier fra de som opplevde terroren på kloss hold. Mange sliter med senskader både fysisk og psykisk. Det er ikke mulig å skjønne hvor forferdelig det må ha vært, men vi kan forsøke å forstå. Vi kan forstå, og vise samhold for ofrene og de pårørende. Terroristene må aldri få vinne, ved at vi går vekk fra våre syn og verdier i frykt.

Det er også viktig at vi aldri glemmer hva som skjedde, slik at vi kan lære av det og se framover. Hvordan unngår vi i fremtiden slike hatdrevne handlinger? Jeg er glad for at regjeringen nå har lagt frem en strategi for hvordan myndighetene skal beskytte oss mot terror. I planen legges fram tiltak som skal tette hull i regelverket for Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) knyttet til teknologi. Gi bedre oppfølging av de som kan være mål for terrorangrep, og legge til rette for bedre samarbeid lokalt om håndtering av terrorangrep. Samtlige anbefalinger fra Gjørv-kommisjonens rapport om manglende beredskap, er fulgt opp. I arbeidet mot terror må vi stå skulder til skulder med alle partier.

De fleste vil nok være enige om at demokratiet i Norge generelt sett er veldig bra. Men vi har også utfordringer. Selv om Norge sjelden har vært først i innføringen av verdier som frihet, likeverd, likestilling, homofiles rettigheter, selvbestemt abort og mer, så betegnes dette som helt grunnleggende verdier i vårt samfunn. Men når våre verdier og demokrati utfordres må vi forsvare dem, vise tålmodighet og viktigst vise toleranse.

Jeg ble med i Unge Høyre like etter 22. juli, det var det mange andre som gjorde også. Etter 22. juli var det kulere enn før å engasjere seg, og det var kulere enn før å være med i ungdomsorganisasjoner. Dessverre har denne trenden snudd. For mange unge som har meldt seg ut av politikken har det tøffe debattklimaet vært hovedårsaken. For å bruke en fotballreferanse så har trenden snudd mot å «ta mannen, ikke ballen». Hva sitter vi igjen med hvis de som forsøker å engasjere seg i en sak som var viktig for dem, kun blir møtt med personangrep og ikke debatt om saken?

Likevel er det viktig å alltid huske på at det å være tolerant, er ikke det samme som å være likegyldig, eller ikke bry seg. Å være likegyldig er toleransens motstykke. Det å være tolerant er å tåle det utålelige, og stå opp for og argumentere for sitt syn, men tåle at andre har et annet syn. Det finnes en del mennesker i vårt samfunn med meninger som de fleste av oss synes er ganske obskure. Når disse menneskene får dyrke sine hatefulle meninger i egne digitale og fysiske ekkokamre, det er da de blir farlige. Vi må tørre å ta debatten, og slå ring rundt våre verdier som frihet, toleranse og mangfold.

  • Torsdag var det ti år siden terrorangrepet mot Regjeringskvartalet og Utøya, og 77 mennesker mistet livet. AN har invitert unge politikere til å dele sine tanker om 22. juli, og hva angrepet har gjort med Norge.