Torsdag har den premiere, filmen "True North" som skildrer poplegendene A-ha og deres innspilling av ny plate på Svømmehallen Scene i Bodø.

Innspillingen er lokalsponset med til sammen 3 millioner kroner, 1,8 millioner av dem fra Bodø 2024, og spørsmålet blir hva man har fått igjen for pengene.

Sammenligningen med Tom Cruise-filmen "Mission Impossible" er litt søkt, men ikke grunnløs.

Lokale aktører sponset også den innspillingen med mange millioner kroner, og målet var å dra flere turister til Preikestolen og Rogaland. Det ble noen spektakulære bilder, men i filmen ble de lagt til fjellene i Kashmir.

Så kanskje hadde indisk turistnæring størst grunn til å juble?

Nå er de lokale sponsorenes begrunnelse for å bruke penger på A-ha-filmen en helt annen enn å øke turiststrømmen til Bodø.

Innspillingen og samarbeidet med superproffe A-ha ga utvilsomt uvurderlig erfaring til lokale arrangører, musikere, skuespillere og ungdom.

Det at A-ha valgte Bodø som innspillingssted gir også status, slik Tom Cruises besøk i Rogaland ga enorm oppmerksomhet i seg selv.

Vi komme likevel ikke unna at filmen er sluttproduktet, og drivkraften bak millionbevilgningen.

Det er derfor helt relevant å se den akkurat med det for øye: Fungerer den etter hensikten, rettferdiggjør den pengebruken?

Da må vi aller først spørre om hva som var hensikten.

Turistreklame er åpenbart ikke det rette svaret, mer et forsøk på å fremme bildet av Bodø som kulturby, og slik gi oppmerksomhet til byens rolle som Europeisk Kulturhovedstad i 2024.

Det er her filmen om den ikke treffer midt i målet, så i hvert fall nær nok.

I hvert fall om man tar inn over seg at Bodø 2024 aldri var ment å kun skulle omfatte Bodø, men hele Nordland, ja, Nord-Norge.

For dette er mer en film om Nord enn om Bodø. Og du trenger ikke være patriot for å bli stolt av det bildet av vår landsdel denne filmen fremmer. Selv om dette Nord ikke er solskinnslandsdelen.

Det er heller det mørke og mystiske ved naturen i Nord som dominerer; mer Mordor enn The Shire for å holde oss til terminologien fra en film som disse bildene til tider vekker minne om.

Det er også et melankoliens landskap, og ikke minst et melankoliens hav; malt i dypblåe farger der strimen av lys mellom himmel og hav aldri avslører om dagen er i ferd med å fødes eller dø.

Havet, og livet i havet er i det hele sentralt i denne filmen; havet som gir, og havet som tar, den truende naturen og den truede naturen.

Fiskebåter og fyr leder oss hele veien gjennom historien , og binder sammen opptakene av A-ha og Arktisk Filharmoni i samspill: Ti nye låter bundet sammen til én lang musikkvideo.

For det er utvilsomt et musikkvideopreg over denne filmen. Det er ikke ment som noen kritikk, overfor det publikum den er beregnet er det antakelig en fordel.

Mellom låtene bidrar også Morten, Mags og Pål med refleksjoner knyttet til natur og naturvern. De kan til tider framstå noe generiske og klisjepreget.

Sterkest framstår derfor Pål Waaktaar som deler personlige minner og bilder fra sin egen barndoms strålende somre hos slekta i Finnmark.

Det er kanskje filmens sterkeste øyeblikk for en en som er født i Nord og glad i Nord.

Bodø by er det få spor av i filmen, byliv i det hele tatt.

Et unntak er bildene av Pål som sitter inni den storstilt forfalne Turisthytta og komponerer.

Disse bildene bygger opp under den eksotisme filmens naturskildring fremmer, og mange vil nok finne fraværet av et mer moderne Nord både skuffende og for tilbakeskuende.

For det brede publikum som ikke bor i Nord er dette neppe noe problem; det vil antakelig virke mer tiltrekkende enn en framstilling av et byliv og en modernitet de bare kjenner så alt for godt fra egne hverdager.

Ikke minst vil det gjelde de ekstremt spektakulære bildene av surfeparadiset på yttersida av Lofoten.

Det minner mye mer om Hawaii enn Unstad; om man klarer å overse temperaturforskjellene.

Selv om filmen heter "True North" - Det sanne nord - er dette altså intet forsøk på å tegne et "sant" bilde av Nord.

Og det er som kjent ikke alltid sannheten selger best.

I økonomifaget har man et begrep som heter "alternativkostnader". Det er alt det man ikke kan bruke penger på når man velger å bruke dem på ett bestemt område.

På samme måte er det helt legitimt å spørre om Bodø 2024 og de andre lokale bidragsyterne kunne fått mer igjen for pengene om de hadde brukt dem på noe annet enn denne filmen.

Etter hvert er det blitt et irrelevant spørsmål; pengene er brukt og filmen er på vei ut i verden. Først på 500 kinoer over hele verden, deretter forhåpentligvis på en av de store strømmetjenestene.

Hvilken effekt den får der - for Bodø og Bodø 2024 - er usikkert.

Men som selvstendig produkt fungerer filmen stort sett etter hensikten, og i det minste plassere den Bodø i både rett land og rett landsdel.