På mange måter er dette verre enn Knudsens «abort-teater»

Helge Grønmo er kulturleder og fotograf og  journalist i Avisa Nordland .

Helge Grønmo er kulturleder og fotograf og journalist i Avisa Nordland . Foto:

DEL

AproposOg plutselig var abortkampen på det politiske forhandlingsbordet. Et øyeblikk fryktet jeg at jeg nettopp hadde våknet fra koma. Jeg kan ikke huske sist motstand mot abort var et seriøst diskusjonstema i den norske offentligheten. Selvsagt hadde vi Børre Knudsen og Ludvig Nessa på 80-tallet, og Anita Apelthun Sæle noe senere, som alle messet om forbud mot abort, men blant presumptivt fornuftige mennesker? Nei. Abortloven som ble vedtatt i 1978 sto fjellstøtt. Trodde jeg.

Så blusset plutselig en verdidebatt opp i KrF og de siste ukene har med all mulig tydelighet vist at deler av partiet lever etter gammeltestamentlige prinsipper.

Kanskje er det sunt at slikt grums virvles opp. Kanskje trenger vi å minnes på at kampen for selvbestemt abort ikke er helt over. Selv er jeg av den oppfatning av et ekstremisme og fundamentalisme er den beste medisin for å støte folk bort fra seg. Børre Knudsen fikk neppe flere tilhengere etter å ha stilt opp med blodige dukker utenfor kvinneklinikker. Enhver reaksjon resulterer i en motreaksjon og i Norge resulterte Knudsens groteske opptrinn paradoksalt nok i at abortloven sto enda sterkere.

Så er det noen grunn til å stresse når statsminister Erna Solberg hinter frampå om at abortloven kan være gjenstand for forhandlinger?

Definitivt. Nå har Solberg moderert utsagnet på Facebook i ettertid, men at en norsk statsminister i det hele tatt vurderer dette er et kolossalt tilbakesteg for kvinnekampen. På mange måter er dette verre enn Knudsens «abort-teater». Solberg har kredibilitet, hun har et stort publikum og hun har makten til å sette ut tanker i faktisk politikk.

Om Solberg faktisk mener at det er greit å endre abortloven, eller om hun bare vurderer det for å beholde regjeringsmakten er egentlig uinteressant.

Nå er det selvsagt ikke slik at Solberg (og de fleste andre politikere) vurderer å avskaffe abortloven slik den er i dag. Det er snakk om endringer i paragraf 2C, som tillater abort etter uke 12 hvis barnet har Downs syndrom eller alvorlige sykdommer.

Jeg har aldri hørt en eneste kvinne si at abort var et enkelt valg. Det er forbundet med moralske kvaler, skam og sorg. Ingen tar lett på abort. Ingen ønsker heller at aborttallene skal øke, men kvinners rett til å bestemme over egen kropp må ikke endres, og den må i hvert fall ikke bli et forhandlingskort når maktkåte politikere legger regjeringskabal. Det er uverdig og spekulativt.

Fra USA og andre land ser vi at politiske strømninger kan endre etablerte sannheter. Ingen ting er skrevet i stein, heller ikke abortloven. Kanskje er de siste ukers hendelser bevis på at kvinnekampen aldri er over.

Artikkeltags