Å stenge grensa appellerer mer til vår fremmedfrykt enn våre medisinske behov

Av
DEL

Apropos«I en epidemi kan demokrati være en farlig styreform». Slik oppsummerer historikeren Alfred Crosby noen av erfaringene fra kampen mot Spanskesyken, verdens forrige, store pandemi. Det er mye bedre med en sterk sentralmakt som setter alle andre hensyn enn helse til side. Det være seg økonomi, arbeidsplasser, nasjonal sikkerhet eller folkemeningen.

Det finnes klare ekkoer av dette synet i svært mange av reaksjonene på denne krisen; regjeringen kritiseres stort sett for ikke å ha innført strenge nok regler og kontroller.

Andre er kritiske til kritikken; særlig om den skulle antyde at regjeringen tvert om har vært for hardhendt: Diskusjonen om hvorvidt ulike tiltak er gode eller ikke får vente til etter at alt er over. Nå må vi bare holde kjeft og blindt følge de råd og pålegg som kommer fra sentralt hold!

Disse vil nok også synes at denne kommentaren aldri burde vært trykket, for den kommer til å argumentere for at åpen debatt er det beste vern mot epidemier, også mens de pågår.

La meg først slå fast, for å unngå alle misforståelser, at jeg følger - og at alle bør følge - de råd som gis av våre helsemyndigheter.

På samme måte følger jeg også norsk lov. Samtidig som jeg anser meg fri til å argumentere for at enkelte av disse lovene burde forandres.

Og at flere av de tiltak som nå gjennomføres for å begrense smitte ikke synes spesielt effektive, ja, til og med kan virke mot sin hensikt.

La oss for eksempel ta de stengte grensene. Hvor kom de fra? Ikke WHO i hvert fall, som aldri har anbefalt et slikt tiltak.

Jeg har også til gode å høre en smittevernekspert som har dette tiltaket høyt på sin liste etter at viruset først har kommet inn i et land. Folkehelseinstituttet sier til Aftenposten at de i hvert fall ikke anbefalt en stenging av grensa. Det blir, ifølge Preben Aavitsland litt «som å lukke fjøsdøra når dyra alt har rømt».

Det er derfor vanskelig å se dette som annet enn et rent politisk tiltak; en måte å vise «handlekraft» på.

Det er også et tiltak som åpenbart spiller mer på fremmedfrykt enn helsemessige behov.

Kanskje vi i stedet burde innse - jo før jo heller - at det er vi og våre naboer som nå er de smittefarlige, ikke skumle utlendinger som raver rundt i gatene og spyr ut virus.

Å stenge grensene skaper både en falsk følelse av trygghet, og krever ressurser som kunne vært brukt bedre andre steder, hevder en rekke ledende eksperter på smittevern.

En annen sak er effekten av tiltak som faktisk virker, og ikke minst når de bør gjennomføres. Dette er ikke utelukkende helsemessige vurderinger, de har tunge elementer av politikk. Ikke minst når det gjelder tiltak som rammer økonomisk utsatte grupper ekstra hardt.

Enten det er eiere av småbedrifter som ser livsverket legges i ruiner, eller ansatte i lavtlønnsbransjer som risikerer å måtte ta hovedstøyten for den økonomiske nedturen som vil måtte komme.

Dette er vanskelige avveininger, og jeg aner ikke hva som er rett balanse. Men det må kunne debatteres, for dette er politikk.

Og det handler om mye mer enn å «redde liv». For hadde det vært så enkelt ville vi, vel stengt ned biltrafikken umiddelbart, når vi ser hvor mange liv den tar? Eller iverksatt reelle tiltak mot global oppvarming, når vi vet hvor mange liv den kan komme til å ta?

Både vårt demokrati og det norske folk er oppegående nok til å ta denne debatten nå. Det er faktisk mulig å gjøre det, samtidig som vi følger de beste rådene fra våre helseeksperter. Vi har heldigvis en regjering, og en opposisjon som har skjønt dette, og så langt har de stort sett taklet viruset på en god måte. Uten å legge lokk på debatten.

Alfred Crosbys analyse overser dessuten et helt sentralt poeng når det gjelder Spanskesyken; de fleste land som ble rammet av den i 1918 var i krig, så de demokratiske spillereglene var faktisk satt ut av spill.

Det er blant annet årsaken til at sykdommen fikk sitt navn: Spania var ikke i krig, dermed kun media mer fritt skrive om den nye, skremmende smitten. Som verden dermed kom til å tro oppsto der.

Media i USA, England, Frankrike, Tyskland - der sykdommen lenge hadde rast - var tungt sensurert, og skrev ikke ett ord om dette før det var uunngåelig fordi antall sykdomstilfeller hadde eksplodert. Da var det for sent å gjøre noe.

Historier om den nye, virale massemorderen ble ansett som så skadelig for både folks moral og tiltro til myndighetene, at det kunne skade krigsinnsatsen.

Omtrent slik myndighetene i Kina forfulgte de som først varslet om korona-viruset, og unnlot å sette inn tiltak, for ikke å skade ryktet til kommunistpartiet.

Så om det muligens er slik at demokratier mangler en del redskaper for å stoppe en pandemi, er de i hvert fall den sikreste garantisten mot at de oppstår. Og når vi får tenkt oss litt om; kanskje også best egnet til å bekjempe dem?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags