Gå til sidens hovedinnhold

Å si nei til testkonserter i Bodø åpner for å forlenge innskrenkningen av vår frihet inn i evigheten

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er en del av FHIs jobb å igjen venne folk til at livet er farlig.

Det var budskapet fra Folkehelseinstuttets leder Camilla Stoltenberg i mars. I et lengre intervju med Morgenbladet innrømmer Stoltenberg at selv om den norske smittevernstrategien stort sett har vært vellykket, har den også bidratt til at «aksepten for risiko er blitt mindre enn det jeg tror den må være for å kunne gå videre».

Stoltenberg er altså klar på at en gjenåpning av Norge kun er mulig om vi som samfunn er villig til å akseptere mer risiko enn i dag.

Hvor står så FHI, fire månder etter intervjuet med Stoltenberg? Hjelper de oss til igjen å leve med risiko?

Snarere tvert om. Budskapet om at vaksinene var i ferd med å redde oss fra pandemien er endret til et nytt budskap om frykt - frykt for nye varianter.

Det er det som får FHI og Helsedirektoratet til å nekte Parken å arrangere festival i Bodø uten avstandsregler, samtidig som de sår tvil om vaksinenes evne til å stoppe framtidas virus.

Forsommerens optimistiske signaler er dermed erstattet med et lang mer dystert budskap. Et budskap som langt på vei legger grunnlaget for å forlenge restriksjonene inn i en uviss framtid.

Gjenåpningens fjerde fase er alt utsatt, og vi kan fort befinnes oss i 2022 eller 2023 før alle restriksjoner er fjernet. Om det noen gang vil skje.

Verden har sett mange autoritære regimer, men få totalitære. En av forskjellene er at i det autoritære samfunn tas folks frihet fra dem av undertrykkende ledere, mens folket i et totalitært samfunn selv ber om å bli fratatt sin frihet.

Årsaken til det er frykt; frykt for en ytre eller indre fiende. Nazi-Tyskland og Stalins Sovjet er to eksempler på slike samfunn.

Disse samfunnene er ulike vårt på nesten alle måter, men det finnes likevel en klart totalitær tendens i nedstengningen av vårt samfunn.

Det er en velment og vel begrunnet tendens, men det er likevel en tendens i retning av det totalitære, ved at også den primært er begrunnet i frykt.

Dette er en av grunnene til at koronarestriksjonene ikke må vare lenger enn det som er absolutt nødvendig.

For det skjer noe med et samfunn som venner seg til å la frykten styre; fryktens totalitære følgesvenn vil etter hvert sive inn i samfunnets fundament.

Vi venner oss til verdien av frihet devalueres. Vi venner oss til at trygghet er livets egentlige mål. Vi venner oss til at frihet en luksus vi kan ofre på fryktens alter.

Og et samfunn drevet av frykt er et stivnet samfunn, et samfunn som ikke lenger beveger seg framover.

"Livet er enten et dristig eventyr - eller ingenting». Ordene tilhører døvstumme Helen Keller, en kvinne som mer enn kanskje noen andre vet hva det vil si å bekjempe frykt og motstand.

Menneskets evne til å være dristige er da også en hovedforklaring på vår suksess som ar. Det og en vel utviklet evne til å kalkulere risiko.

Den evnen har vi fremdeles på de fleste områder der fare truer, men den synes å være satt ut av funksjon når det gjelder akkurat covid-19.

Hadde vi for eksempel anvendt samme logikk i bekjempelsen av trafikkdøden ville ingen biler kunne kjøre over 10 kilometer i timen. Og influensa, som hvert år tar tusenvis av liv, har vi for lengst lært oss å leve med trusselen fra uten å strupe friheten.

Slik vi også må lære oss at livet med covid er farlig.

Isolert sett er det intet stort problem at de planlagte testkonsertene i Bodø avlyses. Det er mye mer bekymringsfullt at dette synes å være ledd i et oppdatert budskap fra smittevernmyndighetene: Vi bør ikke lenger venne oss til at livet er farlig, vi bør venne oss til at livet er fylt med restriksjoner.

Kanskje for alltid. For viruset blir vi ikke kvitt, og faren for nye mutasjoner blir aldri helt borte.

Og tør vi ikke ta risiko med nesten 90 prosent av oss vaksinert, når skal vi da tørre ta risikoen?

Kommentarer til denne saken