Fullt så enkelt er det nok ikke, synet på hva som skal til for å avslutte krigen i Ukraina varierer nok noe, men de nordiske land er uansett blant de som har gått i front for en hardest mulig reaksjon på den russiske invasjonen.

Det henger nok i stor grad sammen med vår geografiske nærhet til Russland, noe vi har til felles med landene i Øst-Europa som også har ønsket en enda sterkere europeisk støtte til Ukraina.

At de nordiske landene er små stater betyr også at de har en ekstra interesse i en regelstyrt, internasjonal orden. Nettopp den orden Putin vil erstatte med de stores rett til å dominere de små.

Andre land har vært mer nølende i sin støtte til Ukraina, kanskje særlig Tyskland og Frankrike. Enkelte intellektuelle har manet til forsiktighet, og anbefalt Ukraina å gi Russland land i bytte mot fred.

Mens Frankrikes president Emmanuel Macron gjentatte ganger har advart Vesten mot å "ydmyke Russland".

Nå får han svar fra den fransk/amerikanske forfatteren Jonathan Littell.

Han kaller i en artikkel i Aftenposten Macrons mantra om faren ved et ydmyket Russland " et tegn på svakhet og mangel på strategisk visjon, noe Vladimir Putin ikke vil nøle med å utnytte på alle mulige måter".

Littell ga i 2006 ut det litterære mesterverket "De velvillige".

Det følger tyske soldater som under andre verdenskrig begår uante grusomheter på østfronten, ikke så mye drevet av ondskap som av velvillighet; den svakes lydighet overfor den sterke og evne til å se en annen vei når overgrepene skjedde.

Littelt vet altså litt om ettergivenhet, og skriver videre: "Akkurat som med Hitlers tredje rike er den eneste veien til fred det totale sammenbruddet av Putins regime, som ikke er synonymt med Russland.

Bare et fritt og demokratisk Russland, styrt av borgerne og ikke av en mafiaklikk som er beruset av messianske ideer, kan bli fullt medlem av det internasjonale samfunnet, slik Tyskland og Japan etter hvert ble etter 1945".

Før Littell ble forfatter jobbet han som hjelpearbeider i blant annet Kongo og Tsjetsjenia og selv om han er av jødisk avstamning har han vært en knallhard kritikere av Israels behandling av palestinerne.

Han må definitivt kunne sies å tilhøre venstresiden, og det samme må filosofen Slavoj Žižek, en stor favoritt blant mange radikale. I hvert fall fram til han dristet seg til å kritisere transbevegelsen.

I The Guardian skriver han at man i dag ikke kan være venstreorientert hvis man ikke entydig stiller seg bak Ukraina.

Det minste vi skylder Ukraina er full støtte, skriver han videre, og for å gjøre dette trenger vi et sterkere Nato.

Også Žižek er villig til å ydmyke Putin: "Vi vet nå hva oppfordringen om å la Putin «redde ansiktet» betyr. Det betyr ikke å akseptere et mindre territorielt kompromiss i Donbas, men Putins imperiale ambisjon".

Vi trenger nemlig ikke lenger lese mellom linjene for nå å skjønne Vladimir Putins ultimate mål, han har sagt det rett ut; han vil gjenopprette det russiske imperium.

Dette skjedde under en markering i forbindelse med 350-årsjubilet for Peter den Stores fødsel. Der sammenlignet Putin seg med Peter, i det at de begge jobbet for å gjenerobre tapt russisk territorium.

Dette kler på mange måter av retorikken - både fra Russland og andre - som har prøvd å framstille dette som en forsvarskrig fra Russlands side.

Det handler tvert om en ren erobringskrig, eller som Littell sier det: "Putin er en mann som i det 21. århundret fører en krig fra det 20. århundret for å nå mål fra det 19. århundret".

Og Putins ambisjoner stopper ikke i Ukraina. Peter den Store erobret land fra Østersjøen til Svartehavet, inkluder områder som i dag er deler av Finland og Sverige. Kanskje ikke så rart de to landene skynder seg inn i Nato.

En fredsslutning der deler av Ukriana gis til Russland vil slik sett bare bli et hvileskjær for Putin fram til han får gjenoppbygget hæren og kan ekspandere videre.

De fem nordiske utenriksministrene dro rett fra Bodø til Natos toppmøte i Madrid. Et sterkt Nato er da også nøkkelen til knuse Putins imperiale drømmer.

Det og en kompromissløs støtte til Ukraina. For de kjemper ikke bare for seg selv, men for hele Europa.

Eller slik Žižek sier det: Europas mulighet til å bli noe mer enn en strategisk brikke og slagmark i kampen mellom USA og Russland.