«Noen av oss har snakket sammen». Uttrykket stammer fra den gang toppene i Arbeiderpartiet kom sammen i de lukkede rom og la sine føringer før vedtak skulle gjøres i partiet, eller i folkevalgte organer.

Ikke minst gjaldt dette når sentrale posisjoner skulle besettes, inngående beskrevet i Hans Olav Lahlums bok fra 2010 som han talende nok ga tittelen «Noen av oss har snakket sammen».

Boka bygger på Lahlums hovedoppgave i historie fra 2002, der han går nøye gjennom det han kaller ”personskifter i Arbeiderpartiet”.

Det bildet Lahlum tegner av disse skiftene kan neppe kalles særlig demokratisk; her teller evnen til å inngå allianser i kulissene mer enn hva som var menige medlemmers mening og ønske.

Dette gjaldt åpenbart også hvem Ap skulle gå for når det gjaldt ansettelser i offentlige verv utenfor partiet. Helt fram til 60-tallet hadde Ap rent flertall på Stortinget, og kunne i stor grad også bestemme slikt selv.

Dette er en del av Aps dystre fortid, som i stor grad var med på å skape inntrykket av et arrogant parti, mer opptatt av makt enn demokrati.

De fleste hadde nok regnet med at dagens Ap hadde lagt dette bak seg, men man kan begynne å lure etter Aftenpostens avsløringer av møtevirksomheten i forkant av ansettelsen av ny sentralbanksjef.

På disse møtene - avholdt i privat setting - har blant annet Jens Stoltenberg, oljefondssjef Nicolai Tangen, avtroppende sentralbanksjef Øystein Olsen og Knut Brundtland deltatt.

Det dreier seg om sammenkomster både før og etter at det ble kjent at Olsen går av i februar. Stoltenberg bekrefter overfor Aftenposten at jobben som sentralbanksjef ble diskuterte under disse treffene, både med Olsen selv og med Tangen.

Det er i og for seg intet galt i det. Norge er et lite land der samfunnstopper innimellom er nødt til å støte på hverandre, og posisjonen som sentralbank vil da naturlig kunne komme opp.

Det som likevel gjør at disse sammenkomstene vekker minner om en forgangen Ap-tid er Knut Brundtlands rolle.

Han er er sønn av Gro Harlem Brundtland og en nær venn av både Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre. Finansmannen Bruntland har ved flere anledninger også bistått de to i private, økonomiske forhandlinger. Han er i tillegg også venn med oljefondsjef Tangen.

Det er ingen tvil om at vi her snakker om et mektig nettverk, for enkelte av medlemmene også et tett, personlig nettverk der vennetjenester gjerne utveksles.

Det er intet ulovlig i dette, finansdepartementets lovavdeling her da også konkludert med at Stoltenbergs bakgrunn ikke gjør ham inhabil for stillingen som sentralbanksjef.

Men dette handler til sjuende og sist ikke om jus, men om politikk.

Da vekker det som har skjedd til live minner om den tid da mektige menn kunne "snakke sammen" på bakrommet og sikre hverandre fete stillinger.

Dette er noe de fleste i dag forbinder med helt andre regimer enn det norske, men det er altså også en del av vår politiske historie.

Vi lever i en tid med stadig fallende tillit til politikere. Også her hjemme.

Tilliten til regjeringens håndtering av pandemien har stupdykket fra 80 prosent ved pandemiens begynnelse til 45 prosent i dag, samtidig som det har vist seg at en rekke stortingsrepresentanter sliter med å vite hvor de bor.

Eller hva de kan føre på en reiseregning.

Alt tyder på at regjeringen ansetter ny sentralbanksjef fredag. Det er finansdepartementet som foretar ansettelsen, før den deretter bekreftes av regjeringen i statsråd.

Det står i realiteten mellom to kandidater; Stoltenberg og visesentralbanksjef Ida Wolden Bache. Begge framstår som mer enn kvalifisert til jobben. Slik sett er det ingen skandale om Stoltenberg får den, rent bankfaglig.

Både Stoltenbergs tette kobling til det største regjeringspartiet og det inntrykk som er skapt rundt ansettelesesprosessen gir likevel grunn til uro. Både for Norges Banks frie stilling, og for hva en slik ansettelse vil gjøre med folks tillit til det politiske system.

Skulle Trygve Slagsvold Vedum likevel havne på Stoltenberg bør han derfor ha gode svar på de kritiske spørsmål som vil komme. Hvis ikke risikerer han å befeste inntrykket av at "noen" nok en gang har "snakket sammen".

Det vil i så fall være nok et bidrag til å bryte ned den politiske tillit det norske samfunn har brukt generasjoner på å bygge opp.