Regjeringen har besluttet å starte opp arbeidet med ny forvaltningsordning for statsgrunn i Nordland og Troms. Utmarkskommunenes Sammenslutning (USS), Norges Fjellstyresamband (NFS) og Norges Bondelag vil i denne fellesuttalelsen viser hva organisasjonene står samlet om: Vi registrerer at styrende for arbeidet skal være å finne en ordning som sikrer lokale interesser og at verdiskaping beholdes lokalt.

Organisasjonene støtter disse prinsippene. Vi mener en forvaltningsordning bør:

• Ha en lokaldemokratisk forankring

• Balansere ulike rettigheter og interesser

• Sikre at verdier blir igjen der de er skapt

Likhet for loven

I dag forvaltes statens utmark i Sør-Norge av fjellstyrer, i et samarbeid med Statskog. Fjellstyret består av lokalerepresentanter for de ulike brukerinteressene oppnevnt av kommunestyrene, og inntektene fra forvaltningen tilfaller fjellkassen og forblir igjen lokalt. I Nordland og Troms forvalter Statskog alene 45 % av landarealet, og inntektene går til Statskog/staten. I 2016 utgjorde inntektene fra utmarksforvaltningen i Nordland og Troms om lag 116, 5 millioner kroner.

Videre må brukerne av statens utmark i Nordland og Troms betale store årlige avgifter, avgifter som de ikke må betale i Sør-Norge. Bakgrunnen for denne uretten og forskjellsbehandlingen er at Landbruks- og matdepartementet mener at fjelloven bare gjelder for Sør-Norge, noe som innebærer at lokalbefolkningen i Sør-Norge har bedre rettighete rtil statens utmark enn lokalbefolkningen i Nordland og Troms. Også i Finnmark er det lokal forvaltning gjennom Finnmarksloven, og inntektene blir igjen lokalt.

Utmarkskommunenes Sammenslutning, Fjellstyresambandet og Bondelaget er alle enige om at en fremtidig lokalforvaltningsmodell kan baseres på fjelloven, med de endringer som er foreslått for Sør-Norge, som blant annet styrer de samiske interessene, se nedenfor. Det innebærer at Statskog kan fortsette som grunneier, så langt ikke kartleggingsprosessen tilkjenner eiendomsrett til andre.

Høyesterett og Utmarkskommisjonen har slått fast at statens grunn i Nordland og Troms er statsallmenning. Fjelloven gir regler om lokal forvaltning av statens allmenninger i Norge. Høyesterett og Utmarkskommisjonen i Nordland og Troms har i prinsipp-saken i Skjerstad-Beiarn slått fast at «etter Utmarkskommisjonens mening må det være riktig å si at statsgrunn i Nordland og Troms fortsatt er statsallmenning».

Dommen ble stadfestet av Høyesterett i Rt. 1991 s. 1311, og lagt til grunn i senere praksis fra Utmarkskommisjonen og Høyesterett. På bakgrunn av denne prinsippsaken foreligger det en rekke avgjørelser som slår fast at statens utmark i Nordland og Troms er statsallmenninger.

Landbruks- og matdepartementet har imidlertid nektet å følge disse avgjørelsene til tross for at staten var part i alle sakene og selv uttalte i mange av sakene at statens utmark i disse områdene er statsallmenninger. Mange lovnader og utredninger – uten oppfølging.

Det har gjennom årene vært mange lovnader og utredninger om at statens utmark i Nordland og Troms også skal forvaltes lokalt. Allerede i Voksenåsen-erklæringen fra 1997 lovet Bondevik I-regjeringen at fjelloven også skullegjelde for Nordland og Troms, men spørsmålet ble senere henvist til Samerettsutvalget II (SRU II) for en nærmere avklaring av den praktiske gjennomføringen. SRU II foreslo i 2007 lokal forvaltning av utmarksressursene i Nordland og Troms, gjennom interkommunale utmarkstyrer, og med et nytt grunneierorgan Hålogalandallmenningen. Utredningen har gjennom flere regjeringsperioder ikke blitt fulgt opp.

Både Høyre og Senterpartiet hadde i sine partiprogrammer for 2017-2021 lovet at også statens grunn i Nordland og Troms skal forvaltes lokalt som resten av Norge. Stortinget vedtok i 2017 at regjeringen måtte utrede dette. 11 kommuner i Nordland og Troms fattet i 2017 vedtak om oppnevnelse av fjellstyre etter fjelloven, men har blittavvist av Landbruks- og matdepartementet.

Kommunene Bardu og Beiarn har derfor med støtte fra de andrekommunene, og med Utmarkskommunenes Sammenslutning (USS) som partshjelper tatt ut søksmål mot staten for å få en lokal, demokratisk og mer helhetlig forvaltning av utmarksressursene i Nordland og Troms. I søksmålet er det nedlagt påstand om at fjelloven gjelder – hvilket innebærer at kommunene har rett og plikt til å oppnevnefjellstyrer og at Statskog fortsatt vil være grunneier. En ikrafttredelse av fjelloven vil ikke være til hinder for interkommunale fjellstyrer om det anses for å være mer hensiktsmessig enn ett fjellstyre i hver kommune. Samiske interesser og reindriften blir ikke negativt berørt.

Organisasjonen kan ikke se at de samiske interesser og reindriften vil bli negativ berørt om forvaltningen legges lokalt. Tvert imot har Sametinget i forbindelse med Statsallmenningsutvalgets innstilling NOU 2018:11 Ny fjellov uttalt følgende om lokal forvaltning: «Sametinget er grunnleggende positiv til at styringen og forvaltningen av utmarksressursene skjer lokalt. En lokal styring og forvaltning vil være i samsvar med rettsprinsippene om avhengighet og nærhet til, samt bærekraft i bruk av utmarksressursene. Disse rettsprinsippene er uttrykk for en samling verdier og reelle hensyn som både hver for seg og sammen underbygger kollektive bruksrettigheter. Dette er prinsipper som har forankring i norsk rett, og ganske særlig i allmenningslovgivingen. Disserettsprinsippene er dermed viktig å forstå som sentrale forutsetninger for opparbeidede kollektive som individuelle rettigheter. Sametinget er derfor grunnleggende positiv til at styringen og forvaltningen av de fornybare ressursene, herunder virkesretten, legges til lokale fjellstyrer».

Også i Sør-Norge er det samiske beiteområder og fjellstyrene vil på samme måte som Statskog måtte respekterereindriftens rettigheter. Utøvelse av reindrift er regulert gjennom en særlov for reindriften, reindriftsloven. Fjelloven griper ikke inn i reindriftsloven, og reindriftsnæringens rettigheter etter reindriftsloven blir derfor ikke endret. I NOU 2018: 11 s.26 skriver Statsallmenninglovutvalget at retten til reindrift «gjeld uavhengig av type eigedom, og er derfor regulert likt i reindriftslova for ulike kategoriar av eigedom, og blir forvalta uavhengig av forvaltninga av statsallmenningane».

I samiske beiteområder vil reindriften være representert i fjellstyre. Fjellstyret kan gi tillatelse til å drive reindrift også utenfor reinbeiteområdene etter reindriftsloven, jf. fjelloven § 17, og reindriftsnæringen kan altså få bedre kår enn uten fjelloven. Retten til jakt, fangst og fiske vil være den samme som før, og vil foregå uten betaling av leie eller kortavgift, jf. fjelloven § 26 andre ledd. Allmenhetens tilgang til utmarka vil ikke bli endret og jakt og fiske blir ikke dyrere enn i dag.

Som et motargument mot at det opprettes fjellstyrer med lokal forvaltning av utmarka, hevdes det ofte at allmennheten ikke vil få samme tilgang til utmarksressursene og at jakt og fiske vil bli dyrere enn når dette administreres av Statskog. Det er ikke riktig. Allmennhetens tilgang blir ikke berørt og tilgang og betaling for jakt og fiske kan reguleres gjennom forskrift.