Jeg har fulgt med på Hver gang vi møtes. Avisene kaster terning for sangene som tolkes. Når jeg hører historiene til Arif og Myra blir jeg sterkt berørt. En liten gutt tar på seg fin dressen, øver på sangene og dansen for å vise noe positivt for sine skolekamerater. Dette kan vi, dette er vi flinke på. Kanskje de liker oss nå. Gleden og forventningen på tur til skoleballet ble slått i hjel av rasistiske tilrop fra en bil. Alt det gode ble i løpet av et kort øyeblikk til dødsangst. Nå er det min tur, det er nå det skjer, det er nå jeg skal dø. I angst flyktet han hjem. Fy fader så forferdelig.

Alt fordi en person er annerledes, mørk hud, kunne vært same med kofte eller rett og slett spesiell, et tilfeldig offer. Her var det ingen tilfeldighet. Det var hudfarge og rasisme, et stort problem og spesielt i bydelen han bodde i.

Når jeg hører historier tar det meg tilbake til lignende hendelser jeg har møtt i min tid. Og det slår meg der jeg sitter trygt og godt, i en varm og god stue. Dette burde vært pensum på alle skoler. Fortellingene som viser mennesket bak, burde alle vært tvungen å høre og reflektere over. Historien til Arif befant seg i samme område som der Benjamin ble drept i 2001, et rasistisk motivert drap begått av unge på samme alder tilhørende et ny-nazistisk miljø.

Det starter med å gruppere mennesker, da mister individet sin egenverdi. Deretter sleng bemerkninger, utestengning og til slutt er det noen som ikke kan styre seg og det hele ender med tragedie.

Jeg vet ikke om jeg har hørt om Arif, han spiller ikke min type musikk. Men historien hans er min type historie. Menneske møter og i de møtene kan det det skje det utrolige. Han beskriver hendelsen før, mennesket med følelser og drømmer før «jævla apekatt» blir ropt til deg.

Når man kjenner utenforskap på kropp og sjel, kan det ødelegge sjøltillit og sjølfølelse. Man blir tråkket ned og mister trua på at man er noe verdt. Da kan veien man velger bli feil og ødeleggende. Jeg har møtt mange av de gjennom livet.

De som alltid fikk skylda på skolen, for ting de ikke hadde gjort. Når de har møtt den mistilliten noen ganger forsvinner poenget med å gjøre det rette, de blir den skyldige for det gale uansett. Da kan man like god leve inn i rollen som klassens klovn, tyv eller bråkmaker. Hvis det var den rollen som var ledig og det var umulig å få en annen rolle.

Tilbake til Arif med meget spesielle familieforhold, men en mor som trøstet han og motiverte han. Hun ble det som kalles for den signifikante andre, en person som tror på deg. Når man mister trua på seg selv er det viktig at andre tror på deg. Mora var der for han. Alle vi kan være den personen, være der for noen andre.

Vi må alle jobbe med toleranse og fremmedfrykt. Det begynner med oss selv i møte med andre mennesker.

Men oppfordring til skoleverket. Disse samtalene må bli pensum, på barneskolen, ungdomsskolen, videregående og lærerskolen. Så får vi håpe at alle vi andre ser på dette og lærer av det. Ring TV2 og få rettighetene til klipp fra samtalene.