Ifølge tall fra Den nasjonale folkehelseundersøkelse, som utføres i regi av Folkehelseinstituttet, er 73 prosent av nordmenn positive til å ta koronavaksinen. 16 prosent er usikre, mens 11 prosent sier det er lite sannsynlig at de kommer til å ta vaksinen.

Dette er i utgangspunktet veldig gode nyheter. Det er usikkert hvor langvarig en eventuell immunitet mot koronaviruset vil vare ved bruk av de forskjellige vaksinene som nærmer seg godkjenning. Men det er liten tvil om at en betydelig andel av befolkningen må vaksineres før vi kan nærme oss en normal livsførsel.

Det er mye vi ikke vet

Er det så noen grunn til å være skeptiske til å ta vaksiner som er utviklet på rekordtid, og som til dels benytter helt ny metodikk for å beskytte oss mot viruset?

Selvsagt. Det er helt forståelig å være redd for ting man ikke kan vite. Og når det gjelder vaksinering mot koronaviruset, er det mye vi ikke vet.

For eksempel kan man umulig vite om det finnes en minimal sjanse for alvorlige bivirkninger. Det vil kun bli avdekket når det settes i gang massevaksinasjon. Det er forståelig at denne usikkerheten fører til frykt. Ingen vil være prøvekaninen som utvikler alvorlig sykdom, slik vi for eksempel så i forbindelse med svineinfluensaen for et tiår siden, hvor det er påvist sammenheng mellom vaksinen og utvikling av narkolepsi.

Men de 11 prosentene i undersøkelsen som oppgir at de neppe kommer til å ta vaksinen, bør veie frykten for det ukjente opp mot frykten for det kjente. Man trenger bare å la tankene vandre tilbake til dagene og ukene etter 12. mars for å finne ut hvordan et vaksinefritt liv vil arte seg, hver eneste gang en smittebølge kommer ut av kontroll.

De utsatte behøver hjelp

For å tenke oss et mindre drastisk scenario, betyr det at vi vil måtte leve store deler av livene våre med strenge og inngripende tiltak for å redusere smittefare. Veldig mye av det som gir oss livskvalitet vil vi måtte fortsette å gi avkall på. Dette er ikke noe vi tror, det er ikke en minimal risiko, det er vårt eneste alternativ til vaksinering.

Til slutt, om tanken på et liv uten reiser, klemmer, fester, fotballkamper og konserter sammen med andre ikke er avskrekkende, send en tanke til de som er i risikogruppen. Tenk på alle de syke og eldre som har vært tvunget til å leve et liv i tilnærmet isolasjon dette året. Jeg er nokså sikker på at de frykter alternativet langt verre enn den mikroskopiske usikkerheten knyttet til en vaksine. Og de trenger hjelp fra oss andre.