Mørket hadde heldigvis ikke senket seg da svenske Joacim Thåström gjorde sin 65 minutter lange konsert. Dette var nemlig nifst. Nifst og skremmende bra.

Han beveget seg ned i dypet med lengsel og smerte. Han kom seg opp igjen i et eksplosivt rockeinferno. Han og det fem mann sterke bandet spilte punk, visesang og rock.

Låtene var dynamiske, uttrykket var messende. Det var mektig og forførende.

Thåström hoppet rundt som et snerrende rovdyr mens han flekte tenner og sang «Var är vargen?». Like etter var han sårbar og full av kjærlighetssorg. Det var rått, det var godt. Han var ikke særlig kommuniserende verbalt sett mellom låtene da han dro tre låter fra tiden som sjef i Imperiet og resten fra hans soloplater. Thåström sa takk et par anger. Det var alt.

Men han behøvde ikke si så mye. Kroppsbevegelsene hans og låtene hans var kommunikasjon god nok. Thåström nektet til og med Parkenfestivalen å vise konserten hans på storskjerm.

Bandet spilte kanonbra. Det var masse detaljer og finesser i lydbildet på de rolige partiene, eller så pøste de på med en lydvegg a la David Bowies «Heroes» på mange av de andre.

Men i parken var det Thåström som var helten. Han var presidenten.