Nå sitter kvinnen som en fange i sitt eget hus. Hun tør knapt gå ut av døren. Og selv hjemme føler hun seg truet på livet.

Politiet står i praksis maktesløse:

– Dette handler om en mann som er for syk til å bli fengslet og for frisk til å bli holdt sperret inne på en psykiatrisk institusjon, sier politiadvokat Margrete Torseter ved Salten politidistrikt til Avisa Nordland.

Hun slår fast at dette er et klassisk eksempel på en sak som faller mellom to stoler. Og da er det lite politiet kan gjøre.

Besøksforbud.

Mannen som forfølger, trakasserer og drapstruer saltenkvinnen har hatt besøksforbud siden 2001. Et forbud han bryter stadig vekk.

Mannen har fått diagnosen psykotisk av rettspsykiatriske eksperter, men det er ikke nok til at han kan sperres inne på et sykehus.

Marerittet begynte for fire år siden da kvinnen ble kjent med en mann på en religiøs tilstelning. De kom i snakk og han var senere på besøk hos kvinnen.

– Jeg merket fort at han ikke var noe A4-menneske, men så skjønte jeg at mannen var direkte livsfarlig, forteller saltenkvinnen.

Først begynte han å kjefte når telefonen ringte. Kort tid etterpå truet han med å ødelegge ansiktet hennes med et glass. Kvinnen forsto at dette bare helt galt av sted. Da han så gikk til angrep på henne og måtte hentes av politiet ga hun ham klar beskjed:

– Han fikk ikke sette sin fot innenfor min dør.

Full terror.

Men det var det terroren startet for fullt.

– Han ringte på døra hver kveld. Han ringte på telefonen inntil 50 ganger om natta. En gang fant jeg ham plutselig nede i kjelleren min.

Fram til da hadde kvinnen kviet seg for å koble inn politiet.

– Jeg tenkte at hvis jeg først hadde rotet meg bort i en slik person, så fikk jeg også rote meg ut av situasjonen.

Men da mannen begynte å gjøre hærverk på bilen hennes var det ingen vei utenom. Hun anmeldte ham.

Men den psykologiske trakasseringen bare fortsatte.

– En dag sto han og ropte utenfor vinduet mitt. Jeg åpnet det forsiktig og da brøt han det plutselig helt opp. Nå tør jeg ikke engang å lufte her.

Og verre skulle det bli:

Mannen fotfulgte henne over alt. Han ødela blomster i hagen. Stjal posten slik at telefonen ble stengt da regningen ikke ble betalt. Det fulgte nytt hærverk på bilen. Flere ganger ble mannen hentet av politiet mens han sto utenfor huset hennes. Hun følte seg tvunget til å skaffe voldsalarm. Og den reddet sannsynligvis livet hennes.

Gikk til angrep.

Det var julaften for to år siden. Kvinnen ventet besøk av noen som skulle komme med pakker og da det ringte på døra åpnet hun.

– Der sto mannen. Han satte en fot i døråpningen slik at jeg ikke fikk stengt døra. Så lempet han meg inn i gangen mens han frådet rundt munnen. Jeg trykket på voldsalarmen og ba til Gud om at jeg skulle klare å holde ham i sjakk med prat inntil politiet kom.

Patruljen rakk fram i tide og tok ham med seg. Men kort tid etterpå var han ute igjen. Mannen er idømt besøksforbud, men det gir han blaffen i.

I ren desperasjon ringte kvinnen til Justisdepartementet for å få råd om hva hun skulle gjøre.

– De svarte bare at jeg måtte kontakte et krisesenter, forteller kvinnen.

Og marerittet fortsatte. Bilsetene ble skåret opp. Gang på gang så hun ham i hagen bak huset. Gang på gang ble han hentet av politiet.

– Ved gjentatte anledninger har han sagt at han skulle drepe meg, om han så måtte vente i ti år. Han bryr seg ikke om konsekvensene.

Slapp ut igjen.

Så skjer det som kvinnen trodde skulle bli et vendepunkt i livet. Mannen ble innlagt på en psykiatrisk institusjon.

– Plutselig kunne jeg trekke pusten igjen. Jeg åpnet vinduer og gikk rolig inn og ut av huset mitt. Det var som å bli født på ny. Jeg kunne sove trygt om natten.

Men freden fikk en kort varighet. For på sykehuset mente de at mannen ikke var syk nok til å bli holdt innesperret.

Dermed var det hele i gang igjen. For noen få uker siden ble bilen hennes utsatt for hærverk nok én gang.

– Nå er han som et snikende spøkelse. Jeg vet aldri når han dukker opp.

Kvinnen har fått nerveproblemer og angst av den årelange terroren. Hun går til psykolog men vet ikke hvor det hele skal ende:

– Skal jeg virkelig bli nødt til å selge huset og rømme til et annet sted fordi myndighetene ikke kan gripe inn overfor en alvorlig syk person som ødelegger livet mitt?

– Eller skal jeg sitte her bak låste dører og stengte vinduer, vel vitende om at det bare er et tidsspørsmål før jeg blir et tall i drapsstatistikken?