Anita Lundli bor sammen med Sarvan Kumar (40) på Mørkved. De har vært samboere et par års tid, og det er Kumar som er far til barnet.
- De sier jeg ikke er egnet som mor. Hva vet de om det? De har jo aldri latt meg forsøke, sier Anita.
- De sier jeg er stille, sein og lite kontaktsøkende. Ja, jeg er sjenert. Men er det en sykdom? spør hun.
I gangen i leiligheten står barnevogna, på badet stellebordet.
I stua venter leker på den nå ti måneder gamle sønnen. Det er bilder av en lykkelig familie i bokhylla. Men bildene bedrar.
Anita fikk være mor i tre og en halv dag før barnevernet kom til fødeavdelingen og hentet sønnen på sykehuset.
- Jeg trodde ikke slikt var mulig. At noen bare kan komme å hente et barn uten videre, sier far.

Paralleller.
I Troms slåss Svanhild Jensen for åpent kamera og i retten for å få være mor til sine barn. Anitas kamp har klare paralleller.
De er begge testet av psykologer som har funnet dem lettere psykisk utviklingshemmede. Diagnosen er mildt sagt diskutabel. Som Svanhild Jensen gir Anita Lundli det stikk motsatte inntrykket. Avisa Nordland har tilbrakt mange timer sammen med henne og samboeren.
- Vi er fortvilt. Savnet er vanskelig å beskrive. Det gjør ondt. Jeg merker det på kroppen, sier Anita.
- Men dersom jeg var så svak som barnevernet vil ha det til, ville jeg ha falt sammen for lenge siden.

Barneskrik.
Jeg kan våkne av barneskrik fra ei tom seng. De mener at jeg ikke er egnet som mamma. Men jeg vet jo at jeg klarer det. Jeg har en hel familie bak meg som tror på det.
Jeg er fadder til et barn. Ingen har noen gang vært redd for å overlate unger til meg. Jeg vet med sikkerhet at jeg vil klare oppgaven.
Hadde jeg vært det minste i tvil, ville jeg ha akseptert at andre fikk omsorgen for barnet mitt, sier hun.
Anita Lundli har en fortid i psykiatrien. Hun legger ikke skjul på det.
- Jeg har hatt tvangstanker. Jeg har hatt problemer i og med livet mitt, og jeg har hatt vanskeligheter med å komme i kontakt med folk. Det ligger tilbake i tid.
Jeg er et friskt, normalt menneske, sier hun med ettertrykk.

Et sjokk.
Da Anita ble gravid, fikk hun 32 000 kroner av det offentlige for å forberede seg på morsrollen. Hun kjøpte klær og utstyr.
Fire dager før fødselen møtte barnevernstjenesten i Bodø opp i leiligheten for å konstatere at alt var på plass og i orden. Ikke med et ord antydes det at de har andre planer for barnet som er på vei.
Fredag 19. april 2002 fikk Anita og Kumar sin velskapte sønn.
- Klokka 11.23. Han var sammen med meg til mandag ved 16-tiden. De kom bare og tok med seg barnet, forteller hun.
- De sa: «Det var nå en fin liten gutt du hadde». Jeg skjønte ikke hva som skjedde. Det var et sjokk, sier hun.

For andre gang.
Anita og Kumar tapte to runder i Fylkesnemnda for sosiale saker. Denne måneden har de vunnet i Salten tingrett som opphever Fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse av sønnen.
Dommen er på 33 sider, svært grundig og ble avsagt 12. februar.
- Vi ble glad og lettet over resultatet og ringte rundt for å fortelle, sier Kumar.
For andre gang kjøper Anita inn til barnet sitt.
- Klær som var blitt for små, bleier, leker og sånt, sier hun.
Mandag denne uka fikk Anita og Kumar beskjed om å komme til barnevernstjenesten neste dag.

12 ganger
- Vi trodde det var for å diskutere tilbakeføringen av sønnen vår. Men de ville snakke om besøksrett som de ikke fant å kunne utvide, forteller Anita.
- Dessuten kunne de fortelle oss at kommunen kom til å anke dommen, sier hun stille.
Sønnen hun savner og så gjerne vil være mor for, har bodd ti måneder i fosterhjem. Anita og Kumar har møtt han 12 ganger under streng kontroll.
- Ærlig talt. Det er for jævlig å gå slik. Jeg har ikke andre ord for det, sier hun.
- Jeg føler at vi egentlig ikke har hatt en sjanse, sukker Anita.
- Er det kanskje jeg som er problemet, som inder? spør Kumar.
- Og en ting til, sier Anita.
- Jeg hadde melk. Jeg var begynt å amme. De tok sønnen min. Det jeg fikk, var tabletter for å stoppe melkeproduksjonen og hindre brystbetennelse.