27. mai 1940 vil for alltid stå som en skammens dag i Bodøs historie. De allierte styrkene hadde oppgitt kampene, og politimester og fylkesmann hadde erklært Bodø for «åpen by», noe som i praksis innebar at ingen krigshandlinger ville finne sted.

Tross det la Luftwaffe Bodø i ruiner. Men selv om landet ble hærtatt og byen bombet, så kom det verdensborgere til. En av dem er Grete Berna.

Familien

Hennes far, Sigbjørn, satt internert i Narvik, og mor Ragnhild hadde få, eller ingen, kjente i Bodø. Det unge paret hadde nettopp flyttet til Bodø fra Skien, og det skulle bli dramatiske uker og måneder for alle tre. Og for hele Bodøs befolkning.

Grete bor i dag i Trondheim, er gift med Rolf Dahl og har to barn. Snart skal ekteparet feire gullbryllup, og i Bodø har hun ikke vært siden familien flyttet sørover i hui og hast i januar 1941. Hennes mor levde helt til 2004, og det var under gjenomgåelse av hennes papirer at Grete kom over en rekke bilder fra Bodø etter bombingen. Samt en ”folder” med tittel ”Minder fra vårt liv”. – Mor hadde aldri satt bildene i noe album, og de lå løs i en bunke sammen med noen andre, forteller Grete. Dagboken. En dagbok som moren skrev i disse årene hadde datteren kjent til i mange år, og dette skriver Ragnhild i 1939 om sin mann som da var forsikringsagent. At forholdene her nord var barske i forhold til Skien, går tydelig fram av boken. – Han var en farende svenn, og var snart nord i Narvik, Lødingen og Lofoten, og så mer sydlig i Helgeland og Salten, og imens lot han sin kone bo på landet med en vanskelig og ufarbar vei, utsatt for vind og storm. – Her i dette avsides sted av verden møtte kona tante Berna som bodde på et annet avsides sted, Rønvik Asyl. Et flott marmorhus å se til, men fylt av syke mennesker som hun stelte. Nu fikk kone, mann og tante Berna en riktig hyggelig tid sammen, strikket, spilte kort og koset seg. Året 1939 var et urolig år, med krig og diplomatiske forviklinger, men til Norge kunde det ikke nå?

Krigen kommer

Det ble dessverre ønsketenkning fra den unge Ragnhilds side. Hvordan hun traff sykepleiersken Berna, som hun kalte «tante», vet ikke Grete, men hun skulle bli en reddende engel for både mor og barn.

Tidlig i april 1940 dro Sigbjørn nordover på salgsreise, og tok inn på Royal Hotell i Narvik. Her havnet han etter hvert midt i kampene om byen, og ble internert av tyskerne. Og mens kampene raste i, og omkring Narvik, levde Bodøs befolkning i skrekk for hva som kunne skje. – Mor var svært redd for sin mann, og hørte ikke noe fra ham på flere uker. Hun gikk høygravid, og da fødselen nærmet seg flyttet hun inn til Berna, og de to gjorde det beste ut av en vanskelig situasjon.

Fødselen

Det er den erfarne Berna som får henne til sykehus, og den 22. april fødes Grete. Bare få dager etter blir Sigbjørn sluppet fri, og når han ringer Berna får han vite at han er blitt far. Etter et par dager kom han hjem til Bodø, men situasjonen i begynnelsen av mai var av en slik art at man ikke kunne ferdes trygt noe sted.

Tyskerne hadde allerede vært på besøk 5. og 6. mai, og mer skulle komme.

– Bodø ble brannbombet både 20. og 22. mai, og 24. mai ble det så urolig i Bodø at vi måtte få skyss med ei skøyte ut til Landegode, fortalte Gretes mor senere.

Og med Bernas hjelp kom familien seg dermed unna den fatale bombingen bare tre dager etter.

Øyopphold

Familien ble svært godt mottatt, og alle på øya så, eller hørte flyene som i flere omganger la Bodø i ruiner. Da asken hadde lagt seg, og ting hadde blitt ”normalisert”, reiste Sigbjørn inn til Bodø.

– Om det var for å se om hans arbeidsplass fremdeles eksisterte, vet jeg ikke. Men jeg tror han må ha hatt med seg et kamera, og har tydeligvis klatret opp i en bygning like nedenfor Grand Hotel, og tatt noen bilder derfra. Siden ikke mor Ragnhild nevner noe eksplisitt om hvem som har tatt bildene, er det ikke hundre prosent godtgjort at Ording er fotografen, men mye tyder på det.

– Hvor jobbet han?– Jeg vet ikke hvor han holdt til eller hvor han hadde kontor, og det er synd at jeg ikke snakket mer med mor om den tiden vi bodde i Bodø.

Konstabel

I slutten av mai flyttet så familien Ording tilbake fra Landegode. De fikk husvære hos fru Løkke på Hernes, og hun skal ha tatt seg godt av dem. Og Sigbjørn får seg ny jobb.

I den omtalte «folder» fant Grete et ansettelsesbevis datert 19. juni 1940. Der står det: – Sigbjørn Ording er 19. juni ansatt som midlertidig politikonstabel. Lønn er kr. 200,- per måned, samt fri uniform hvis sådan lar seg tilveiebringe.»

Kontrakten er underskrevet av politimester Johan Freder.

Og med en tremåneders baby, ble det ble også ordnet med barnedåp.

– Jeg ble døpt i Bodin kirke søndag 21. juli. Da tok vi politibil til kirken, og jeg ble oppkalt etter ”tante” Berna som var en slik god støtte og venn til familien.

– Hva skjedde med henne? – Jeg har forstått det slik at hun havnet i USA etter krigen, og giftet seg der.

Dramatisk båttur

Sigbjørn Ording ble altså politikonstabel i Bodø, men det må ha vært av kort varighet. Et grenseboerbevis utstedt av lensmannen i Bodin 29. august opplyser at han er avdelingssjef, og har tillatelse til å reise i Bodø- og Helgeland politidistrikter. Han har altså tatt opp igjen sin jobb som forsikringsagent.

Ragnhild skriver ingenting i dagboken hvorfor familien bestemte seg for å flytte til Trondheim. – Mor skriver dog at i januar 1941 hadde det vært et fryktelig uvær i Bodø med storm flere dager på rad. Vi hadde berget noen av våre eiendeler, men turen ble stadig utsatt da de båtene som var tilgjengelige, ikke hadde plass til møbler. – Men endelig, 7. januar 1941, fikk vi plass på D/S «Salten», og jeg vet at både mor og far syntes det var vemodig å forlate stedet der jeg var født. Klokka 13.00 forlot så ”Salten” dampskipskaia i Bodø, og la ut på en hard og farefull reise. – Kapittelet her oppe er til ende, og jeg ble syk og kastet opp bare en time fra Bodø, skriver moren i dagboken.

Været løyet etter hvert, sjøen roet seg, men passasjerene kunne observere en stadig hvisking mannskapet seg imellom.

– Da de hørte ordet «miner» gikk det som en løpeild gjennom båten. Kapteinen hadde visstnok blitt informert om at det fantes miner midt i skipsleia, og det ble en lang natt uten særlig søvn på noen.

Fra asken til ilden

Familien Ording kom seg imidlertid velberget til Trondheim uten at problemene var over av den del. Sigbjørn kom raskt inn i motstandsarbeidet, og sammen med noen venner utga han en illegal avis. Dette gikk bra helt til krigens siste dager.

– Han ble arrestert 27. februar 1945, og havnet i kjelleren på Misjonshotellet som da var hovedkvarteret til Gestapo i Trondheim. 17. april ble han flyttet til fangeleiren på Falstad hvor han satt på celle med brev- og besøksforbud, sier Grete. Men freden reddet livet til hennes far. – 8. mai ble han løslatt, og kom sammen med alle de andre Falstad-fangene med tog til Trondheim. Det ble litt av en mottakelse på stasjonen. – Far fortalte aldri hvorvidt han hadde blitt torturert, men han var preget av behandlingen han fikk, og fikk hjerteproblemer før han var 50. Han ble dessverre ikke mer enn 67 år, og hele sitt voksne liv jobbet han i forsikringsselskapet Sparetrygden hvor han endte opp som sjef i Trondheim.

Tilbake?

Grete har ikke vært i Bodø siden de dramatiske månedene, og når skal hun besøke sin fødeby?

– Jeg skulle jo ha vært her for lenge siden. Vi har vært med Hurtigruten fra Svolvær til Trondheim, men ankom dessverre Bodø på natta. – Jeg kunne godt tenke meg å besøke Bodø, og ikke minst Landegode der vi ble så godt tatt vare på, sier Grete Ording Dahl. En av de mange som ble født i Bodø i de dramatiske april- og maidagene for 70 år siden..