I dag er nesten åtte prosent av alle barn og unge til og med 17 år i Ytre Salten under poliklinisk spesialistbehandling, eller henvist til slik behandling, på grunn av psykiske problemer.

– Snart vil vi være oppe i ti prosent. Det er et tankekors, sier barne- og ungdomspsykiater Per Willy Antonsen som er leder for Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling Nordlandssykehuset.

– Om dette er høyt eller lavt, er ikke lett å si, men jeg synes at folk skal vite hvordan situasjonen er. Det er viktig at vi reflekterer over det.

Uro og angst

Tallene presenterte han i siste utgave av tidsskriftet Doktor i Nord.

– Er det noen aldersgrupper som utmerker seg?

– Det er to topper – gutter mellom åtte og 11 år som henvises med spørsmål om hyperaktivitet og adhd, og jenter mellom 14 og 17 år med depresjon og angst. Blant de yngste er det altså en overvekt av urolige gutter, og blant de eldste er 70 prosent triste, angstfylte jenter.

Klasserom

Et samfunn i rask endring er noe av forklaringen på at så mange barn og unge får psykiske problemer, tror Antonsen.

– Vi har et samfunn som skaper press, og som jeg tror gir grobunn for psykiske lidelser. Et prestasjonssamfunn der du bli verdsatt for det du presterer mer enn for det du er. Tidligere var det større rom å bevege seg i for dem som for eksempel sliter med teoretiske fag.

– Har de psykiske problemene med skolen å gjøre?

– Jeg tror de har noe med skolen å gjøre. Barn bruker så mye tid der. Pedagogikken som er brukt de siste årene faller dårlig ut, særlig blant de yngste barna. At de ikke har et fast klasserom å forholde seg til, at de deles i grupper og har arbeidsplan fra første klasse omtrent i stedet for lekser fra den ene dagen til den andre. Jeg tror trygge barn lærer best. Det er ambisiøst det skolen holder på med, og mye er bra, men de skulle holdt på den gamle strukturen i alle fall for de yngste barna.

Voksne sutrer

Antonsen forteller at en del av de triste, angstfylte jentene grubler mye på de store spørsmålene i livet. På urettferdigheten i verden, krig og fred og eget ansvar.

Han mener at voksne gjerne kan reflektere over hvordan vi snakker om livene våre.

– Hører barna at voksne er takknemlige og fornøyde, eller hører de misnøye, sutring og klaging? Jeg tror folk før satte mer pris på det de hadde. De var fornøyd med å ha jobb, at de fikk bygge seg et hus og at ungene fikk mulighet til å ta utdannelse. Voksne har et stort ansvar for om barna får lyst til å bli voksne.