Den senere tiden er det blant annet blitt hevdet at man i sterkt religiøse miljøer venter i det lengste med å blande myndighetene opp i sine problemer. I stedet går overgriperen til menighetens ledelse, får tilgivelse for sine synder, for deretter å fortsette overgrepene.

– Ja, dessverre har vi sett dette altfor mange ganger, ikke bare i sterkt religiøse miljøer à la Vikten og hos læstadianerne, men like så mye i Den norske kirke, og utenfor, for den saks skyld. Men når dette blir framhevet nærmest som et særfenomen eller et kjennetegn for en liten og til dels myteomspunnet gruppe som læstadianerne, synes jeg det blir altfor lettvint, muligens også usant, i alle fall uheldig, og dypt urettferdig. Min opplevelse og påstand er at læstadianerne i Tysfjord har en langt mer positiv rolle innad i det samiske samfunnet enn det ryktet forteller. Gjennom mange år, og helt fram til våre dager, har den læstadianske forsamlingen spilt en helt avgjørende rolle i det å bære og verne om en truet samisk kultur. Den gangen det norske samfunnet sviktet var det på det læstadianske forsamlingshuset at samene fikk sitt menneskeverd bekreftet. Ikke på skolen. Ikke i kirken og heller ikke i media. Det vet samene, det burde også vi vite. I stedet for å kritisere læstadianerne burde vi heller anerkjenne dem for den store betydningen de har hatt og stadig har, og så spille på lag med dem, er rådet fra Rolf Steffensen.