De har allerede hatt et fint år. Det begynte så bra med konserter under Bylarm i Oslo i februar. I sommer gjorde de gode konserter blant annet under Trænafestivalen, Parken og Verket på Mo. Nå kan det bare gå enda bedre for Kråkesølv, for kommende mandag slippes endelig debutalbumet "Trådnøsting".

Mange velger å kalle Kråkesølv sin musikk for indiepop eller indierock; et tøvete begrep som ble brukt om band på 90-tallet som valgte å være "independent" ved å gi ut sine plater selv eller via små plateselskap. I 2009 er det slik at de aller fleste band gjør akkurat det, også Kråkesølv, og det vi kan si om musikkstilen deres er at de ligner aller mest på seg selv.

De spiller mye på dynamikk, brudd og tøffe overganger. Melankoli blandes med guts og massivt gitarspill. Det gjorde også Radiohead og Kent i første delen av sine karrierer. Det setter lytteren i en tilstand av årvåkenhet, for her er nemlig mange overraskelser og vendinger i de korte låtene som gjør at du må følge med. Vendinger som pirrer og forfører, og som etter hvert gjør musikken vanedannende.

Kråkesølv sin styrke ute blant alle de andre norske bandene som gir ut plater, er at de synger på dialekt. Det gir låtene en egen dimensjon der de trådnøster seg av sted med mange snurrige og morsomme ordspill. Her er også litt tristesse og ettertenksomhet.

Her er ingen svake spor, men noen utmerker seg med sin kraft og styrke. "Skredder" er åpningssporet og min favoritt. "Vågøyvannet rundt" er en annen, og lenger bak på plata kommer "Hjørnebrikke", "Waldemar" og "Kalde føtter". Når de øvrige sporene følger hakk i hæl, er det bare å slå fast at Kråkesølv allerede nå har lagt en hjørnestein i norsk rock. I alle fall en nordnorsk hjørnestein.