(Sonet/Universal)

Liker du den lette, enkle popbiten på Savoy sine fire foregående album, må du sette av litt mer tid før du er inne i materialet denne gangen. Noen av låtene er riktignok veldig enkle og direkte, men spennet er stort, og til tider høres Savoy her ut som et skranglete indieband fra New York.

Paul-Waaktaar-Savoy og kona Lauren behøver ikke Savoy for å sikre seg god pensjon. Det er derimot her de setter inn og plasserer sine saker på kreativ konto til glede for alle som elsker sjelfullt pophåndverk.

Den typiske Savoy-låten her er «Whalebone». Så skjørt, så vakkert, så melodiøst at du blir stum av beundring. «Whalebone» holder seg stor hele denne høsten. En del av resten drar i ulike retninger. Mange av låtene er mettet med snurrige påfunn, herlige detaljer og noen tydelige porsjoner fra hele pop- og rockhistorien. Men alt har en sterk Savoy-signatur. Bandet har likevel løftet takhøyden fra det vi har fått fra dem tidligere.

Det meste lirker seg på plass etter tre-fire høringer.