Bremnes fort utgjorde en nokså uvanlig, men særdeles stemningsfull ramme rundt allehelgenskonserten til Con Brio i går kveld. For å finne veien inn i fjellhallen på fortet ble publikum ført rundt området langs en sti opplyst med fakler. Det var mørkt og kronglete, men vakkert. I det man kom inn i selve fortet var gangene opplyst med en stor mengde stearinlys. I midten av det store rommet var det bygd opp en scene.

Variert.

Con Brio og dirigent Ann Kristin Windstad har vært bevisste på både konsertarena og kveld når de har valgt musikk. Det handlet om sorg og håp i musikken, som hadde et eneste fellestrekk: Den var for a cappella kor. Ut over det spente repertoaret fra barokken til det moderne. Dermed ble det en variert konsert, selv om det religiøse sto i høysetet.

Etter litt om og men og for mye folk i lokalet før konsertstart bar første halvdel av konserten preg av litt uro. Det kunne bli litt upresist her og der, særlig i herrestemmene. Det var nok delvis fordi sangerne sto spredt langs veggene i lokalet. Likevel var den gode klangen Con Brio er kjent for, på plass fra første tone. Og presisjonen løftet seg betydelig utover i konserten.

Dans.

Koret sang seg godt gjennom alle verkene. Mest spennende var overgangen mellom «Hear my prayer» av barokkomponisten Purcell til moderne «Immortal Bach» av Nystedt. I tillegg var det oppløftende å høre dirigent Windstad som solist i vakre «Veni Sancte Spiritus». «Ubi Caritas» av Duruflé og «Fair is the Heaven» av Harris var også høydepunkter. Et lite minus for intonasjonen i tenor og sopran noen steder i «Agnus Dei» av Barber er snart glemt.

Con Brio hadde alliert seg med dansere fra Bodø Ballettkompani, som bidro med tre nummer. Dans til a cappella korsang var en ny opplevelse. Det ga både glød og en ekstra dybde til konserten, og kan gjerne gjentas. Jammen glødet ikke publikum da de forlot fjellet også.

Anmeldelsen er basert på forestillingen kl. 18.