Domkoret viste flott innsats, selv om verket bare innimellom appellerte til de store utfordringene.

Frode Fjellheim har laget et verk fullt av varierende stilarter og typer musikk, men innimellom kan det eksotiske og flotte bli litt borte i stadige gjentakelser, grensende til monotoni. Men dette er ikke hovedinntrykket, for koret virket det meste både godt sangbart og med passelig store doser utfordringer. Variasjonene var mange og artige å lytte til, med alt fra messe-sang til rock, fra joik til hviske-kor. Og igjen skal domkoret ha ros for god tekstuttale.

En av dem som så ut til å kose seg mest var domkantor og dirigent Øystein Jæger. Han dirigerer med overbevisning og klarer å dra de forskjellige sangergruppene med seg i full glød. Og i dette verket var det ekstra viktig, for i en god del av verket er det bare grupper av koret som synger. Særlig effektfullt var det når sopran og alt "sang mot hverandre", pluss en flott liten avdeling med tenor-kor.

Komponisten har lagt inn en rekke solistpartier i verket, og domkoret hadde denne gangen valgt å bruke kun solister fra egne rekker. Det ble en blandet fornøyelse, noen av solistene klarte sin oppgave med glans, mens andre falt noe igjennom. Totalt sett bidro dette til å svekke det grunnleggende positive inntrykket av høy profesjonell standard.

Frode Fjellheim som selv satt ved tangentinstrumentene i den utmerkede kompgruppa fikk som alltid fram de store stemningene i sin musikk, med en imponerende blanding av rock, Midtøsten, joik og messe-sang. Til sammen en fargerik opplevelse, for lyssettingen bidro også til å skape en ekstra stemning rundt sangerne.