Hans fortellerstil og uttrykk ligger kanskje et sted mellom Cornelis Vreeswijk og Tom Waits, men han ligner likevel aller mest på seg selv. Originaliteten og identiteten kan ingen ta fra ham.

Med fortid i Dubel Darr, Basaflak og Schtimm, ga han ut sin første soloplate, "Voksensløvsinn", under navnet Æ for to år siden. Det var mange ålreite låter der, ikke minst radiofavoritten "Fin fyr/idiot", men låtene var i hovedsak litt for innadvendte. Kommunikasjonen var en smule fraværende. Det låter bedre denne gangen, ikke minst på grunn av større variasjon når vi snakker om arrangement og stil. Æ har løftet seg et steg lengre fram mot scenekanten.

Han er best når det kjøres på med rocka låter som på "Gje de te me" og "Livet/døden". Stefan Sundström er vokalgjest på "Tjutet". Det låter frodig og bra. Æ og Sundström avslutter for øvrig sin turné i Ramskjell sin hjembygd, Rognan, 13. mars.

Mange av tekstene er fulle av kontradiksjoner og paradokser. Og noen av dem har underfundigheter og ordspill i seg der Erling Ramskjell beskriver og synger sanger om alt mellom himmel og jord, ned i fjæra og ut i havet. Det er vel det som kan kalles "Prosaikk"?

Ålreit dette, men den store appellen mangler fortsatt. Mange kan nok likevel finne mye å fordype seg i på "Prosaikk".