• Hva synes du om konserten med Nordnorsk symfoniorkester i Bodø spektrum? Si din mening i kommentarfeltet under artikkelen.

Det var dette som skulle være den historiske kvelden da Nord-Norge fikk sin egen fullverdige plattform for opera og symfonisk musikk. En langsiktig plan som skal gi unge musikere i nord et håp om jobb som profesjonelle musikere i eget territorium.

Slik ble anledningen solid hauset opp av både kulturminister Trond Giske og orkesterdirektør Roger Ingebrigtsen før dirigentstaven høytidelig ble overrekket og eventyret kunne begynne.

Friskus

Det skulle tre år med venting til før musikkfestuka kunne glede seg over at den svært ettertraktede trombonisten, komponisten og dirigenten Christian Lindberg skulle komme og kaste glans over festivalen. Og glans ble det da den livlige svensken danset inn på scenen i ei mildt sagt oppsiktsvekkende rødglinsende skjorte. Tre skift i antrekk skulle til før kvelden var over for kveldens dirigent og orkesterleder.

Stående applaus

Åpningsverket, «Norsk kunstnerkarneval, op. 14» av Johan Svendsen satte en majestetisk pangstart for konsertens første del, før klarinettvirtuosen Martin Fröst entret scenen. Til voldsomt begeistring. Det var tydelig at folk var grepet av den historiske anledningen. Et stolt nordnorsk publikum følte nok de tok del i noe virkelig stort.

Svensken hadde Mozarts «Klarinettkonsert i A-dur» på programmet. Et repertoar han er hyllet internasjonalt for sine innspillinger av, og som nok er et av komponistens mest populære verk.

Fröst-show

Det skulle vise seg å være langt fra bare skryt det Fröst uttalte tidligere på dagen, da han engasjert fortalte om et orkester han uavhengig ville trodd hadde spilt sammen fast over lang tid. Såpass kvalitet så han i det nordnorske samlingsorkesteret.

Teknisk brilliant lekte han bølgende fram og tilbake med den nærmeste fiolinrekka. Svar og tilsvar som om de ikke hadde gjort annet i sin tid.

Ekstranummer før pausen

At folk klappet mellom første og andre sats var vel bare et tegn på at de nådde ut til noen nye. Da Mozart toppet seg og avsluttet i Allegrosatsen, hadde publikum tydligvis holdt begeistringen inne for lenge allerede. Makan til ellevill jubel er det lenge siden jeg har vært vitne til under en klassisk konsert. To ganger måtte han inn på scenen før et formidabel teknisk og fartfullt ekstranummer i form av kletzmer-melodien «Let's Be Happy» strømmet ut til det samlede nordnorske publikummet.

Djevelsk offer

Fra show til utfordring. Kveldens store spenningsmoment var Alta-gutten Jørgen Karlstrøms bestillingsverk «Stállogárgu». En urfremføring med røtter i et samisk urfolk. Verket, som har fått navnet etter ei bygd i Finnmark, som igjen har fått navnet etter en mystisk demonisk stein, ble en rak motsetning til Frösts Mozart-frieri.

Karlstrøm var selv medvirkende i verket, der han gryntet ut bestialske lyder forvrengt gjennom en laptop på scenen. Joik med skrekkfaktor. Orkesterverket var i stor grad bygd på klanger og lyder, med sterke assosiasjoner til en vill nordnorsk natur. Runebomme og grøss på vidda fungerte nok slik det nok var ment. Utfordrende og nyskapende.

Spennende framtid

Karlstrøms urfremføring ble en kort avstikker før det nyetablerte orkesteret skulle vise seg fram i sin fulle symfoniske drakt. Sibelius «Symfoni nr. 2 i D-dur» er ikke et av de mest kjente verkene fra den finske nasjonalskatten. Den litt tunge nasjonalromantiske frigjøringssymfonien slet tidvis med å engasjere i en konsert som nok ble en smule for lang for mange. Det tok seg derimot tidvis opp gjennom et drømmende storslått gjennomgangstema.

Alt i alt var dette en over gjennomsnittlig hederlig jomfrutur av et orkester som kun er i startgropa av et løp som nok vil bringe mye stolthet til landsdelen. Med dette potensialet er det ikke annet å gjøre enn å la den siste prikken på terningen stå åpen for fremtida.