I den norske filmen "Sammen" følger vi en familie på tre på vei til flyplassen – for å dra videre til Syden. På veien blir de utsatt for en ulykke, og livet blir brått og uventet snudd opp ned.

Deretter følger vi en far og et barn som mister den de elsker høyest – mor.

På hver sin måte prøver faren Roger (Fridtjov Såheim) og den tolv år gamle sønnen Pål (Odin Waage) å leve videre, men savn og skyldfølelse truer med å splitte dem.

Bedre blir det ikke av at far og sønn ikke har vært spesielt nært knyttet til hverandre tidligere. Mor har alltid vært Påls nærmest. Hun har beskyttet ham, sunget for ham om kvelden.... Nå er hun borte.

Sliter

Hverdagen etter ulykken innhenter far og sønn. De snakker ikke om det som hendte. Snakker ikke om mor. Begge lukker sorgen inni seg. For far gir det seg etter hvert utslag i diverse drastiske handlinger.

Han havner selvfølgelig på fylla. Det blir slåssing. Mer fylla. Mer slåssing. Bitre tårer og fortvilelse. Fra å ha vokst opp i en idyllisk familie med nærhet, trygget, kyss og klem befinner tolv år gamle Pål seg plutselig alene. Med en far som flykter fra virkeligheten. Han har ingen å snakke med om sin sorg og savn etter morens død. Han har lesevansker og sliter på skolen. Men han er flink i fotball, og ikke noe mobboffer.

Med så mye tragisk som regissør å Matias Armand Jordal har flettet inn i denne filmen, er det faktisk en velsignelse at han ikke har falt for fristelsen å karakterisere Pål som utstøtt også i skoledagen. Det hadde blitt overkill.

Sterkt

Men det er en sterk og troverdig film Armand Jordal har laget. Man får lyst til å gripe inn, der man sitter i salen. Be far om å ta seg selv i nakken, og gi sønnen en god klem.

Fridtjov Såheim, som vi i fjor så både i "Fritt Vilt II" og "De gales hus", spiller nok en gang en person med store personlige problemer. Og takler det utmerket. Vi skjønner denne typen. Denne mannen som takler sorgen ved å påføre seg fysisk smerte. Og som bare ønsker å dø selv.

Også unge Odin Waage gjør en profesjonell skuespillerinnsats i filmen. Hans mimikk og kroppsspråk er utrolig bra til tolvåring å være. Hans stahet om aldri å gi opp faren. Han blir den voksne, når det voksne svikter. En historie som kaller på en og annen tåre. Der det eneste muntre innslaget etter ulykken er fars morsomheter for å snakke seg vekk fra sorgen.