Sangria spiller på flere tangenter. Fra det helt melankolske, til det kraftfulle og mest stemningsfulle man kan tenke seg fra et blandakor. Og så gjør det heller ikke noe at man må trekke på smilebåndet innimellom.

Koret er vel forspent med flinke solister, som gjerne tar et tak på revyscenen også. Det hele blir komplett. Og selv om tre timer blir vel langt, fant vi ingen kjedelige øyeblikk.

Mektig sang

Svenske slagere ble krydret med sketsjer fra en svensk campingplass. Den typiske norske campingvogna, den typiske norske svigermora og den typiske svenske campingverten. Det hele levendegjort av Linda Engan, Hanne Christoffersen, Frank Wold og Kjell Hansen.

Det morsomme ble raskt avløst av det kraftfulle til ettertanke. Linda Engans framføring av Stefan Nilssons "Gabriellas sång" fra den svenske filmen "Så som i himmelen" ble en ettertrykkelig avslutning på den svenske akten.

Jan Åsmund Nilsen er blant de ferskeste i Sangria, og avslørte seg som en dyktig solist, men kanskje enda mer som revyaktør. Han imponerte med kakespising og ikke minst som spastiker etter å ha spist fordervet kjøtt. Maken til lealaus gummimann på strøm og ansiktsuttrykk man bare må le av.

Rød tråd

Kor- og teaterlaget fra Sørfold solgte ut tre fulle hus. De som valgte forestilling framfor en solrik junidag hadde ingen grunn til å angre.

Sangria og sceneinstruktør Tor Ove Karlsen satte sammen en musikalsk og humoristisk reise som var godt avstemt. Revyinnslagene hadde en rød tråd langt inn i det musikalske, selv om den norske akten kom litt til kort. Frank Wold som slipmekaniker i Røsvik, og en svært spektakulær sjøsetting med en mann sveist fast i baugen, ville vi ikke vært foruten.

Koret har sans for det irske, og det kom godt til uttrykk i siste akt. Godt hjulpet av Lene Buvik på fiolin, Solmund Nystadbakk på banjo og Øystein Gangstøe på fløyte, som dro oss godt vestover i retning den grønne øya.

Irsk høydepunkt

Udødelige klassikere som "The Wild Rover" og "Song for Ireland" hører liksom med når det er irsk på programmet. Og at Stig Elvebakk, Hanne Christoffersen og Eva Skog bidrar med solide opptredener som solister, gjør det ikke akkurat verre.

Irsk jig er ikke noe man lefler med, og på dansearenaen har Sangria et stykke fram. Scenen var kanskje i smaleste laget til fri utfoldelse, men likevel.

Siste akt ble uten tvil høydepunktet. Både humoristisk og musikalsk. Takket være multikulturelle amatørkunstnere som heldigvis ikke er redde for å gjøre et forsøk.