Like før klokken halv åtte torsdag kveld, fikk vi tidenes første lydkaskader fra en stor utescene i Bankgata. Live & Dangerous fikk æren av å være først ut. Kvintetten, med base i Bodø, er et såkalt tributeband. Og bandet de forsøker å etterligne så godt som mulig er Thin Lizzy.

Live & Dangerous spilte såpass bra at de vakte oppsikt etter hvert som nye publikummere kom innenfor portene. De låt tight, vokalist Hans Kåre Høiskar har en bra stemme, og de fikk en låt som "The boys are back in town" til å svinge skikkelig. De kunne gjerne ha spilt litt lenger enn de 20 minuttene de fikk tildelt.

Finnero fra Harstad fikk spille omtrent like lenge. De har større ambisjoner enn å etterligne noen. De etterligner like godt hele tungrock-sjangeren. Finn Ero Bustadmo og bandet hans er dyktige. De spilte tungt, presist, hardt og tøft. Men de mangler helt klart et særpreg, et eget uttrykk, og Finnero var faktisk hakket kjedeligere å se og høre live enn det er å høre musikken deres på plate. Det de gjorde var delvis sjarmløst og hakket for selvhøytidelig.

Så kom gamlegutta fra Stavavger. Vokalist Frode Rønli er fortsatt like aktiv på scenen. Han er nok noen kilo tyngre, og bevegelese er kanskje ikke like elegante som da Stavangerensemblet var med på å definere norsk rock for lenge siden, men det var likevel festlig å høre igjen låter som "Radio", "Det ek'je greit å vera foggel i dag" og "Blyge Harry".

I løpet av en liten halvtime, var det ikke vanskelig å høre at en del av det Stavangerensemblet gjør har gått litt ut på dato. Et mimreband. Det er det de er. Et mimreband som forteller oss at verden går videre forholdsvis fort.

Rune Slyngstad

Konsert:

Live & Dangerous: Terning 4

Finnero: Terning 3

Stavangerensemblet: Terning 4