– Nå har jeg jobbet med filmen i 44 år, og ennå ikke blitt oppdaget av Hollywood. Da kan jeg like godt slutte, humrer hele Bodøs kinomaskinist mens han gjør klar til forestillinger i maskinrommet over og bak de tre kinosalene. Han trer film i et elegant og vant mønster rundt spoler og inn i sporer, sånn at ingenting skal gå galt når ungene skal se "Knøttekino" eller etternølerne benker seg som ennå ikke har sett "King Kong".

Gjennom 44 år har Kjell vært med på kinoens utvikling og forandring og modernisering, men ennå er ikke selve spillefilmen digitalisert. Ennå kommer opplevelsen i svære filmruller som spoles og skjøtes. Kjell har helt siden 80-tallet hørt at kinoen snart skal digitaliseres. Men det er en møysommelig og ikke minst kostbar prosess å få hele verdens filmindustri til å enes om når og hvordan det hele skal skje. Nå er de nærmere målet, men Kjell får neppe være med på den revolusjonen også. Det er få måneder til han har sin siste arbeidsdag som heltidsansatt på Fram. 22. juni fyller han 67 år. Imens løfter han fortsatt de tunge rullene, halvannen times film er cirka 20 kilo. Han har løftet mye film i sitt liv.

Heltene. Marlon Brando var 15 det året Kjell Moan ble født. Greta Garbo var på høyden av sin karriere. Rolf Just Nilsen var åtte, og visste ingenting om at han 23 år seinere skulle bli mest sett på Fram kino i "Operasjon løvsprett". Året var 1962, og Kjell Moan ble ansatt som kinomaskinist.

Kjell har vært glad i kino, men er ingen romantiker som Salvatore i Cinema Paradiso. Den første filmopplevelsen som dukker opp i hukommelsen er "Helan og Halvan" på ungdomshuset i Brøstadbotn i Troms. Eller dengang han måtte gripe tak i kompisen som var så henført av Elizabeth Taylor i "En plass i solen" at han reiste seg i kinosalen og var i ferd med å gå opp til lerretet og omfavne skjønnheten.

Da er Kjell av den mer jordnære typen. Jobben som kinomaskinist søkte han fordi han trengte arbeid. Ole Henrik Jørgensen må ha sett hvilket potensial det var i Kjell allerede da, som siden lærte opp to nye generasjoner Jørgensen. Både Erik, som i dag er kinosjef, og Eriks sønn Kjetil. I tillegg har Kjell vært sensor for nye kinomaskinister i Nord-Norge i mange år, og har reist Nordland og strand rundt for å uteksaminere nye kinokjørere.

På Fram kino kommer det til å bli rart den dagen Kjell ikke er på jobb. De ansatte er en stødig gjeng som har jobbet mange, mange år sammen. Kjell har vært et sosialt og lojalt midtpunkt. En som alle er glad i.

– Jeg kunne vært faren deres, hele gjengen, flirer han.

En institusjon. Bodøværingene har liksom vokst opp med Kjell. Det var han som stanset dem hvis de var for unge til å gå på kino. Den hemmelige metoden for å avsløre dem, var konfirmasjonsbildene som kinoen fikk tilsendt og som hang på billettkontoret. Men han kjeftet aldri, og var alltid hjelpsom hvis en småtass ble klemt i den lange køen som ofte kunne sno seg helt opp på torget.

– Kinopublikum er mer disiplinerte i dag, mener Kjell som i riktig gamle dager måtte gå i mellom når brushaner i kø hadde fått for mye å drikke og ville slåss. Det hendte også at det gikk hett for seg i kinomørket. En gang fant de ei dametruse under bakerste benk på balkongen.

Nå er det imidlertid slutt på seine kvelder, popcornlukt og jobb annenhver helg. Snart skal Kjell ri inn i solnedgangen med kona Brit, og nyte livet som pensjonist. De skal reise. Til ranchen i Texas, Brøstadbotn, og kanskje til syden. Det har de fortjent, to helter fra arbeidslivets virkelighetsdrama. The End.