Om den franske komponisten Maurice Duruflé sies det at han satte kvalitet foran kvantitet. Listen over hans komposisjoner teller bare 14 verker. Dersom de 12 andre verkene er like spenstige som hans requiem og de fire motettene som Con Brio framførte i går kveld, kan vi erklære utsagnet for sant.

Klokkeklart.
Requiem var konsertens hovedverk, men hele kvelden sto i den franske musikkens tegn. Ingen blir overrasket over at Bjørn Andor Drage spiller godt orgel, men sjelden har vi hørt ham så god som i Louis Viernes «Stele pour un enfant défunt» og i «Improvisation sur le «Te Deum»» av Charles Tournemire. Drage trakk maksimal følsomhet ut av kirkeorgelet, briljerte teknisk og presenterte rett og slett utrolig vakker musikk.
Den første smakebiten av Duruflé kom i fire motetter, smakfullt og klokkeklart fremført av Con Brio. Verket er melodisk og syngende, samtidig som enkelte akkorder tydelig viser at det er komponert i 1960. Sopranene viste noen små tegn til usikkerhet i de aller svakeste partiene, og av og til kunne vi ønsket oss sterkere bass for å få mer dybde i klangen, men ellers var det ikke mye å klage på. Orgelstemmen lekte seg mellom korsatsene, mens koret fikk la stemmene klinge mot kirketaket i versene.
Også i Gabriel Faurés «Cantique de Jean Racine» viste Con Brio hvilket flott kor de er. Klangen og innlevelsen fikk publikum til å sukke henført.

Himmelsk samsang.
Requiem var utvilsomt det store høydepunktet. Og det kan vanskelig kalles noe annet enn vakkert. Der andre requiem kan være dystre, tunge dødsmesser, formidler Duruflé et håp om fred og et liv etter døden. Det er noe lyst og drømmende, men samtidig intenst over musikken.
Con Brio og prosjektdirigent Ragnar Rasmussen har forberedt seg godt til denne konserten. Koret har utviklet en himmelsk klang og synger utmerket sammen. Særlig damestemmene klinger godt, og partiene for damekor var noe av det beste med konserten. Solistene Mikael Rønnberg og Karin Torsteinsen briljerte, og Bjørn Andor Drage og Kristin Alsos Strand (cello) hevet konserten det lille ekstra. Det eneste vi ikke likte her, var at koret valgte å synge fra galleriet heller enn fra kirkeskipet. For publikum er det så mye vanskeligere å få et forhold til det som skjer bak ryggen enn det som skjer der framme. Og et forhold må man jo få til noe som er så vakkert!

Ingeborg Volan