Haydns oratorium "Årstidene" er et massivt verk. I går ble det framført i Bodø for første gang.

At en slik framførelse ikke har skjedd tidligere, er fullt forståelig. Verket stiller så store krav til kor og orkester, både når det gjelder størrelse og kvalitet, at det virkelig er bemerkelsesverdig at Con Brio, Bodø Domkor og Bodø Sinfonietta har gått sammen om et slikt krafttak.

Strålende solister. "Årstidene" har en tendens til å komme i skyggen av oratoriet "Skapelsen". Det er synd. Musikken er eventyrlig. Teksten er verdslig, en skildring av en landsens families liv i løpet av et år. Her er store stormer, full fest og takknemlighet over gavene jorda gir. Et flott valg av verk til å innvie den nye hallen.

Solistene Birgitte Christensen (sopran), Johan Christensson (tenor) og Magne Fremmerlid (bass) briljerte. Det er alltid en fornøyelse å høre sopranen fra Gildeskål. I "Årstidene" glitret hun i samsangen med svenske Christensson. Hans glede over å synge Haydns flotte musikk var klart hørbar. Bassen Fremmerlid var noe diffus i første halvdel av oratoriet, men tok fram den virkelige bassklangen etter pause. Da var han en fryd å høre.

Savnet gnist. "Årstidene" er en solid utfordring for kor og orkester. Bodø Domkor og Con Brio har jobbet med Haydns musikk hele høsten. Det er et virkelig løft de har gjennomført, og de fortjener all ære for det. Korene har til en viss grad lyktes i å utvikle en felles klang. De har hatt enorme mengder musikk å sette seg inn i, og de kom godt fra innsatsen.

Men den store innsatsen har også hatt sin pris. Korsangen – og ikke minst korklangen – manglet overskudd. For eksempel kunne den store vinfesten om høsten virke mer kjedelig enn festlig. I tillegg kunne det vært ønskelig med mer kraft i sangen fra herrestemmene. Kvinnestemmene dominerte klangen i koret, og det var uheldig. Hvis samtlige sangere hadde våget å ta i skikkelig, kunne korklangen virkelig ha runget i hallen.

Orkesteret og den svenske dirigenten Joakim Unander har hatt kort tid på å spille seg sammen. I all hovedsak leverte de kvalitetsvarer. Noen feilskjær kunne man likevel bite seg merke i, særlig var det litt å utsette på intonasjonen.

Stjal klangen. Den nye Bodøhallen fikk sin ilddåp som klassisk konsertlokale. Med enkel, men lekker scenografi ga den lite inntrykk av å være en idrettshall. Lyssettingen var fin, og sceneoppsettet fungerte godt.

Dessverre stjal hallen en god del av klangen fra kor og orkester. På seteradene nærmest scenen var lyden fin, men lenger bak i lokalet ble det vanskelig å bli grepet av musikken. Det er lærdom som kan bli nyttig i arbeidet med å utvikle salen til et funksjonelt lokale også for klassiske konserter. For det kan salen absolutt bli. Det er derfor all grunn til å oppfordre både disse og andre arrangører til å våge seg på like heftige prosjekter i framtida.