Filmen "Til Huttetuenes land" er basert på Maurice Sendaks kjente barnebok fra 1963. Boka har kommet i flere opplag her i Norge (oversatt av Anne-Cath. Vestly), første gang i 1970 – og består bare av ti tekstlinjer, og resten bilder.

Nå har regissøren Spike Jonze samarbeidet med forfatteren for å overføre boka til det store lerretet. Det tok fem år, og kostet 100 millioner dollar. Resultatet er en nifs og artig film – med en pedagogisk korrekt undertone.

Dramatisk. Filmen handler om Max, en gutt som føler seg misforstått hjemme. Etter et av hans raseriutbrudd blir moren sint og fortvilet, og sender gutten til sengs uten middag.

Max velger å flykte. Og flukten hjemmefra er nok den mest skumle delen av filmen for de små. Når Max løper alene gjennom gatene, og inn i skogen..., der han finner en båt som tar ham med ut på havet. Helt alene. Uten land i sikte.

Han når imidlertid land omsider, på dramatisk vis. Og havner hos "de ville" – de store, rare huttetuene på en øde øy. Først blir Max sett på som neste middag, men så klarer han å overbevise huttetuene om at han er den nye kongen deres. De blir glade, og tror Max vil gi dem lykken og livsmotet tilbake.

Moralsk. Det går fint en stund, men Max finner ut at å regjere et kongedømme er en balansekunst. Alle har sitt å stri med. Ingen kan vedta lykke.

Filmen har en meget klar moralsk undertone; nemlig at det er ikke så lett å være voksen, å være aleneforsørger – og å takle trassige 12-åringer som Max. Men belyser også hvor vanskelig det kan være for barn å uttrykke følelser og usikkerhet gjennom annet enn "raserianfall".

Spike Jonze er regissøren som står bak blant annet den sære komedien "Being John Malkovich" (1999). Nå har han tatt grep igjen, og laget en annerledes barnefilm med en gjeng forvokste "Max Mekkere" i sentrum.

Handlingen i filmen er ganske enkel, og går mest på det følelsesmessige plan. Men Huttetuene - de digre, lodne vesenene med ekte øyne - vil garantert erobre mange hjerter.