Takk for at jeg ikke skal bli gammel i Bodø

Av
Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Eldre kvinne på velferdsenter. Sitter alene foran vinduet på rommet sitt. Alderdom. Å bli gammel.

Eldre kvinne på velferdsenter. Sitter alene foran vinduet på rommet sitt. Alderdom. Å bli gammel. (Foto: )

DEL

LeserbrevDette er en liten historie om å bli gammel i Nordlands hovedstad, mens byen runder sine 200 år og folket hyller kommunens satsing på bibliotek og kulturhus. Til prisen som Aftenposten i mars 2014 beregnet å koste 1 200 000 000 kroner.

Nå bygges nye rådhus og snart får dere kanskje råd til å bygge mange nye skoler som det blir stort behov for. Byen er i vekst og den skal vokse til 70 000 innbyggere i 2030.  

Tenk litt på det dere som er født på 1950 tallet. Da er dere gamle.... Gjelda skal betales og dere skal ha omsorg. Har kommunen råd til det når den allerede i dag ikke dekker kravene og behovene. Lånegjelda er allerede over pipa som min avdøde far ville sagt. 

Kommunens intensjon er at dere skal få bo hjemme lengst mulig, for så å få hjelp når behovet er der. Dette reiser kommunens ledere på signing rundt i Norge og skryter av. Dette gjøres ved å ha en sektor (hjemmesykepleien) som utfører tjenestene mens de som bestemmer hva tjenesten skal inneholde heter tildelingskontoret eller som jeg helst kaller det, Hurtigkomiteen.

Et kjapt hjemmebesøk på litt over en time skal bestemme hjelpen dere skal få. Hjemmesykepleierne løper bena av seg med et smil om munn og stikker nåler, tørker bæsj, mater og trøster. De ser behovene og vil så gjerne gjøre mer, men hurtigkomiteen bestemte noe annet på sitt kjappe besøk. De gjør den største innsatsen for å sikre at pengene heller kan gå til moro og fjas i gode lenestoler og høye glass. 

For dere må ha råd til å betale renter og avdrag. Da håper jeg at dere tenker at det var jo mye viktigere med Stormen som lyste i nordlysmørket og rådmenn som hyllet "Only Sky is The Limit". Vi låner mer.... 

Oiiii - Den lille historien da. Den var bare om den lille damen på 87 som var født i fattige kår langt der oppe mot nord for lenge lenge siden. Slet og jobbet fra hun var 14. Ble lært opp til å ikke klage men se det positive i livet. Jobbet lengre enn noen av oss i dag har mulighet til eller evner før vi går av med pensjon. (Vi rekker knapt betale lånekassa før vi høster pensjonen.) Hun sitter stille i sin leilighet med barna langt borte og helt avhengig av den hjelp som kommunen yter. 

Hun hadde tro på samfunnsansvar, var i lag og foreninger og besøkte gamle damer og menn da hun var ung. Yt din plikt - krev din rett, men det er jo så vanskelig når man er vokst opp med å ikke kreve så mye - men yte. Når hurtigkomiteen kom kunne hun ikke kreve men sa - Ja, det får vel gå bra det... Da tenkte de, rådmann og byens politikere - Jippi vi har enda litt mer til renta og avdrag. BYGG MER. 

Tiden går og hun får vondt, faller og detter, bruker piller og salver som skal gi henne et godt liv. Av og til er det så vondt at hun må ha hjelp, men på grunn av at man glemte å ha nok kapasitet til omsorgsplasser ble hun bare sendt hjem igjen. 

Sølvsupern - symbolet på fremtiden, var stort og flott men AKK for dyrt å drifte på grunn av renta og avdrag. Du får vente til det er plass, var avskjedshilsen hun fikk. Sitter der hjemme med hjemmesykepleiere som gjør sitt beste og gråter en liten skvett sammen med ho. Både fordi situasjonen er slik, men også fordi ingen vil høre på de som virkelig kjenner baksiden av det som rådmannen i sine budsjetter så elegant kaller gjeldsgrad og produksjon. 

Historien kunne vært utbrodert mye mer, men jeg sier bare. Gud så glad jeg er for at jeg ikke skal bli gammel i Bodø.

Og eneste rådet jeg har til mine samtidige er: Nekt ongan å fløtt fra byen, eller fløtt før dokker blir avhengig av hjelp fra kommunen.

Supertilbud: AN+ i 10 uker for bare 10 kr.

Artikkeltags