Verden hadde blitt et fredeligere sted om alle kjørte biler som Suzuki Alto. Da hadde vi sluppet å krige om oljen.
En av bilene vi husker best fra i fjor var Nissan Pixo. Den hadde egentlig ingenting av utstyr. Kun ratt, motor og hjul. Det holdt til å bli en sjarmbombe – og en filosofisk stund om essensen av en bil. Det var Nissan Pixo det.
Her er originalen. For det er Suzuki som bygger Pixo, men selv kaller de den Alto og har en mer moderne front. Men der Pixo var ribbet til en billig penge, er Alto fylt opp med det meste til en noe høyere pris som gir den flere konkurrenter.
Alto er en perfekt bil å rote med i sentrum. Svingradiusen er på under fem meter. Selve bilen er bare tre og en halv. I denne vil du oppleve gågategarasjen som romslig og lukeparkeringer som en lek. Du har god oversikt til alle kanter.
Bilen er liten og er du over 1.80 så sliter du med å finne deg godt til rette. Sitteputen er kort, og bakseteplassen er en vits med en normalt høy mann i førersetet. Men samtidig er det plass nok til daglig bruk. En titt på riksveien i rushtiden viser svært mange store familiebiler med bare en person i.
Å kjøre på Europa-ferie med denne krever entusiasme, men en tur langs riksvei 80 går greit. På glatt vinterføre var det direkte artig. Den lille bilen med smale hjul var kjempeenkel å kontrollere. I alle svinger nådde vi igjen den store, tunge tyske prestisje-suv til fem ganger prisen av denne. Der de 2,2 tonnene bare ville gli ut av veibanen, var Alto den reneste sportsbilen – godt hjulpet av en fin stabilitetskontroll.
Den lille motoren jobber fint og greit med to i bilen. Med full last – om du skulle finne på det en gang – blir det nok litt mer slitsomt. Støynivået er til å leve med.
Alto er liten, men svært anvendelig til sitt bruk. Egentlig trenger verden at flere nøyer seg med minibiler som Alto.