– Det er store mørketall generelt på dette feltet, sier seniorforsker Ann Kristin Eide i Nordlandsforskning til NTB.

En evalueringsrapport fra Nordlandsforskning opplyser at det særlig er mennesker med nedsatt funksjonsevne og mennesker med minoritetsbakgrunn som faller utenfor.

Kvinner som overgripere

Sentrene når heller ikke godt nok ut til menn som tidligere har vært utsatt for seksuelle overgrep.

– Det er grunn til å tro at disse gruppene er spesielt sårbare ved overgrep, og at mørketallene her er spesielt store. Vi vet fra tidligere forskning at mennesker med nedsatt funksjonsevne er spesielt sårbare. At gutter og menn som blir utsatt for denne type overgrep, der overgriperen en kvinne eller en annen mann, har en høyere terskel for å be om hjelp vet vi også.

Gutter og menn som blir utsatt for slike ting tror gjerne at de er de eneste. Det er kvinner som gjerne står fram som ofre i slike saker. Det er også kvinner som tar telefonen ved incestsentrene, noe som ikke gjør det enklere for en gutt eller en mann å ringe og be om hjelp, sier Eide.

Kommuner svikter

Rapporten peker i tillegg på at dagens finansieringsordning for incestsentrene ikke fungerer godt for halvparten av incestsentrene. Staten dekker 80 prosent av utgiftene til driften, men enkelte steder er det vanskelig å få midler fra kommunene.

De 20 incestsentrene i Norge fungerer som lavterskeltilbud som gir hjelp til selvhjelp til incestutsatte og pårørende. Evalueringsrapporten slår fast at brukerne er fornøyd med tilbudet slik det er i dag. Sentrene er et sted de kan bli sett, hørt og trodd. Sentrene gir også ulike former for praktisk hjelp og støtte.

Den landsdekkende incesttelefonen ble opprettet i 2006 og betjenes av Incestsenteret i Vestfold. Også for incesttelefonen er tilbakemeldingene fra brukerne positive. De synes det er godt å vite at de kan ringe hele døgnet, at det er få personer som betjener telefonen, og at disse er flinke til å lytte og har kunnskap på dette feltet. (ANB-NTB)